Kygo - Oslo Spektrum
Terningkast 4

Sløve i steiken

Kygo maner til et ørlite heteslag i Oslo Spektrum.

Hundre millioner lytt – siden historie. Den avdankede platesjappeeieren Sal Nunziato skriver i The New York Times at nå til dags kan enhver i besittelse av “en datamaskin, en kazoo og en ustemt gitar” spy dritten sin ut til alle og enhver, takket være Internett. Og for et mye bedre sted verden var i gamledager, hevder rockegubben, da man måtte “gjøre seg fortjent” til en platekontrakt før noen der ute fikk lov til å kjenne på gleden – eller vreden – av å lytte til musikken din.

Joda, han har rett i at det har blitt enklere å gi ut dårlig musikk. Men den gis i hvert fall ut på kunstnerens egne premisser. Dermed har det først og fremst blitt mye enklere å gi ut bra musikk. Selv om man skulle synes at Kygos tropiske klubbunivers faller litt tamt og strandbarpusset mellom disse to stolene – gull og gråstein – lyver ikke en halv million Soundcloud-følgere. Bergenseren har gitt folk mulighet til å sløve litt i skyggen mellom stekeslagene – dét nærmest utelukkende til remikser av andres originallåter – og folket har talt.

Nå har imidlertid Kyrre Gørvell-Dahl vært signert til Sony og det miamibaserte EDM-labelet Ultra Music i et par måneders tid, og for kun drøye to uker siden så den andre offisielle singelen verdens lys. “Firestone” kommer riktignok helt til sist i 23-åringens spektrumsett – med energisk drahjelp fra en knyttnevepumpende Conrad – og innen da har overraskende mye hendt.

Kygo sparer nemlig ikke på kruttet, for å si det sånn: Allerede under den innledende Ed Sheeran-remiksen, “I See Fire”, tennes luntene til både flammekastere og konfettikanoner; videoklipp av krystallblå bølger som slår innover arkadiske sydhavsøyer står for den andre visuell gjengangeren. Kun få minutter senere står imidlertid Kyla La Grange på scenen og synger spakt med til “Cut Your Teeth”. Om ikke annet illustrerer hennes opptreden – i veloppdragen DJ-tradisjon – at det er musikken, og ikke menneskene, som står i fokus.

Kygo i Oslo Spektrum 17. desember 2014. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.
Kygo i Oslo Spektrum 17. desember 2014. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Sånn sett kommer man ikke unna at Kygo sverger til en helt bestemt estetikk, der “tropisk” er det ruvende nøkkelordet. Dette er et lunt, døsig og ikke minst behersket EDM-landskap, der særlig lyden av syntetiske marimbaer og panfløyter står svært sentralt – en formel bergenseren følger så dogmatisk at han støtt og stadig risikerer å gjenta seg selv; når hans remikser av “Crazy”, “No Diggety” og “Sexual Healing” kommer (mer eller mindre) på rekke og rad, begynner tanken på litt temperaturforandring å fryde.

Men hvem kan vel klandres for å drømme seg bort til varmere trakter (turnéen heter Endless Summer Tour, tross alt)? Dansing er jo, mer enn noe annet, eskapisme. Dermed tjener Gørvell-Dahl stort på bevege seg inn mot mer direkte dansbart terreng midtveis i konserten, der hans luskende forkjærlighet for deep house virkelig får kommet til syne. Denne håndfullen med ypperlige klubbkutt strekker seg nemlig etter hele frekvensregisteret – boblende basslinjer i medrivende svingom med klaskende hihats – og trigger dermed det fantastiske primalbehovet for å bevege på seg. Om musikerkarierren mot all formodning skulle gå skeis, har 23-åringen i hvert fall en lysende fremtid som ren house-DJ.

Ellers dreier suksessen til enkeltlåtene seg stort sett om publikum kjenner dem eller ei: Seinabo Sey-remiksen “Younger” sender publikum inn i et ekstatisk vanvidd, mens en blodfersk originallåt med en ørliten reggae-tvist blir skuffet bort med et kollektivt skuldertrekk. Hvor enn varmende lydbildet til landets store, nye sønn enn måte være – ofte i større grad i livesammenheng – makter det ikke helt å bestemme seg for om det vil befinne seg i strandstolen eller på dansegulvet. I stedet ender man opp på et temmelig ålreit midt mellom.

Kim Klev