Snoop Dogg - BUSH
Terningkast 3

Sløvt over hekken

Evigvarende grooves er jo ikke å forakte, men Snoops trettende fullengder blir for monoton.

Long Beach-legenden har sakte, men sikkert sluttet å rappe og gått i en mer sløy, livsglad sangnynning-aktig sfære som skal kle lett-funk og -disco-landskapet. Sist vi fikk et soloalbum der originaluttrykket til rapperen, gangstafunken, var ledestjerne var med variable Doggumentary for fire år siden, faktisk.

Siden da har 43-åringen blant annet valgt å omfavne kjærligheten til marijuana via personaen Snoop Lion, plassert i en dyp sofa med påfølgende konturer av peacetegn gjennom røyken og formaninger om å værra snill via Diplo-fingrede Reincarnated. Han har også aktualisert seg selv som “DJ” og hatt flere roller som skuespiller siden sist.

Ser man bort i fra late forsøk på å gjenoppfinne kruttet, innehar Snoop fremdeles evnen til å holde seg relevant og tro til det han er best til – når han gidder. 2013-samarbeidet med den moderne funkens yppersteprest, Dam-Funk, var en tilnærmet perfekt match: 7 Days of Funk inneholder hardmjuk westcoast-vibb som smelter og smeller om hverandre i høyttalerne.

Snoops evige søk etter å gjenoppta suksessen med «Sensual Seduction» – for øvrig hentet fra flotte Ego Trippin’ fra 2008 – fortsetter på hans trettende album BUSH. Vi får stort sett weed-hymner og/eller kvinnehyllester forkledd som sukkersøte og sommerlige discokutt – førstesingelen “Peaches N Cream” med vokalen til fantastiske Charlie Wilson (som dukker opp her og der på albumet) var overraskende deilig. Nedturen kom med den svake oppfølgeren “So Many Pros”, lettvekter-disco som passer bra som kontentum til Aker Brygge-sommeren.

Her er BUSHs akilleshæl – av ti låter er minst halvparten enslydende.

«Peaches N Cream»:

Pharrell, med en hjelpende hånd av Neptunes-kumpan Chad Hugo, har snekret sammen albumet. Den tradisjonelle, crispe Neptunes-sounden – over Stevie Wonders harmonica i dette tilfellet – starter albumet med “California Roll” (det prekes ikke om makirull her, altså) før halvfuturistiske “This City” kaster lytteren mentalt tilbake et tiår produksjonsmessig – tiden da Snoop og Neptunes vant verden med en rekke lignende singler, der i blant “Beautiful”.

“I’m just a squirrel trying to get a nut / you crack me up”, sier Snoop på “R U A Freak”. Humoren er intakt, men til tross for drømmesynthdrag og gitarfingring, forblir dette forglemmelige saker – i likhet med “Awake” som etterfølger. Det samme gjelder “I Knew That” og “Run Away” med Gwen Stefani.

Derimot er albumets mest interessante kutt, foruten “Peaches N Crem”, “Edibles” med sørstatsmajesteten T.I., og platens siste spor, hypnotiske “I’m Ya Dogg” med Lamar og Ross.

Evigvarende grooves er jo ikke å forakte, og BUSH handler mer om den ytterst ukompliserte vibben enn noe annet. Synd det blir for monotont, selv om innvendingene ikke kommer til å hagle når platen blir satt på under grillfester i sommer.

Ali Soufi