Rodriguez - Sjøsiden, Øya 2013
Terningkast 2

Søkes: Tvangspensjonering

Selv det å spille musikk har en øvre aldersgrense. Det illustrerer den eldresentermodne legenden Rodriguez med brask og bram.

For få dager siden møtte jeg noen som hadde sett dokumentarfilmen Searching For Sugar Man minst fire ganger – og måtte kjempe for å holde tårene tilbake. Selv har jeg dessverre ikke hatt anledning til å se den prisbelønte Rodgriguez-dokuen, men selv i lest form gjør legenden knyttet rundt syttiénåringen fra Detroit et merkbart inntrykk.

Les mer: Alt fra Øya

Tross to sterke albumutgivelser på begynnelsen av 70-tallet, deriblant klassikeren Cold Fact, slo aldri musikken til «Jésus» Rodriguez an på noen fronter. Med unntak av en kjempesuksess i Sør-Afrika – som han selv ikke ante noe om – har Rodriguez gått gjennom over halve livet som ufortjent mislykket musiker.

Siden Searching For Sugar Man har imidlertid arven etter Rodriguez blitt brakt frem i lyset – og tatt med videre til scenen. Dessverre, skal det vise seg. Det smertelig anonyme backingbandet hans fungerer også som hjelpepleiere: De bidrar med å støtte ham inn på scenen, med å få av ham jakka når det trengs, og så videre.

Rodriguez på Øyafestivalen 2013. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
Rodriguez på Øyafestivalen 2013. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Livetapningen av katalogen hans – inkludert «Only Good For Conversation», «Crucify Your Mind» og «I Wonder» – varierer mellom det akseptable til det amatørmessige. Ofte mer det siste enn det første. Ser man bort fra at Rodriguez’ stemmebånd gjør en ålreit innsats særlig under en nedsakket versjon tittelsporet «Sugar Man», sliter amerikaneren i stor grad med at sangen hans er spak og metallisk – og grenser tidvis også over i det brekende.

Og hva er det han gjør med gitaren? Når 71-åringen får anledning til å spille solopartier, resulterer det i en lyd som låter som den kommer fra et vaskebrett mer enn en gitar. Særlig heldig er heller ikke utfallet når han støtt og stadig lirer av seg keitete livsdom og knusktørre one-liners. Publikum ser imidlertid stort sett ut til å kose seg. Men jeg mistenker at det ligger et par-tre lag med medfølelse for gamlingen bak den lune fasaden.

Jeg skriver ikke alt dette for å være slem. Tvert imot: Jeg får regelrett vondt på bestefar Rodriguez’ vegne av å overvære ham dumme seg gang på gang til alles spott og spe på Øyafestivalen. En rørende legende slår nemlig gjerne lekk om mystikken rundt den får mulighet til å rase sammen.

Kim Klev