Undergunnsbandet Okkultokrati leverte i følge P3s musikkredaksjon fjorårets niende beste norske album, Snakereigns. Osloguttas andrealbum tok nemlig den oppsiktsvekkende mørke stemningen fra deres lovende debut No Light For Mass (2010) til et helsvart nivå. Til stor glede for ører med apetitt for hardkokt nihilisme. På Hovefestivalens åpningsdag skulle derimot Okkultokrati servere sine svartstekte retter til et mer eller mindre uforberedt og livsberuset publikum.
Det er ikke spesielt mange som har tatt turen inn i Hoves teltscene – et telt som forøvrig er blitt større og mer bruksvennlig enn tidligere. At et såpass smalt norsk band ikke trekker flere ører såpass tidlig er, dessverre ikke overraskende. Heldigvis ser det ikke ut til å påvirke bandet noe i det de blåser i gang konserten. Det første som slår meg er hvor bra lyden er. Den fosser voldsomt og buldrende ned fra scnenenkanten, og i det åpningsporet fra Snakereigns, «No Oroborous» ebber ut i feedack er lyden så bra som den kan bli i et festivaltelt.
Ut fra feedbacken springer tittelsporet fra Snakereigns ut, og gitarist Boris Leaf begynner å dra fram en imponerende rekke rockeposeringer som han holder gående fram til konsertens siste slag. Poseringene hans – i samspill med de spartanske gitarlinjene han samtidig leverer – løfter både Okkutokratis visuelle og musikalske framtoning som nå («On Mouths Of Hell») høres og ser ut som et undergunnsband i verdensklasse. Noe som gjør at de mest blomsterkledde festivaldeltagerene ser sitt snitt til å gå ut for å nyte solen.
Okkultokrati er ikke for alle, og det trenger ikke bra musikk å være. Når den i tillegg framføres med en innstilling røsket rett opp i fra helvete får det bare være at de ivrigste publikumsbevegelsene kun oppstår blant de sprekeste (Honning)barna. Og i det Haustvokalist Vebjørn Guttormsgaard Melberg dukker opp for å vese noen velplasserte linjer får jeg nesten følelsen av déjà vu, men bare nesten. Okkutokrati overbeviste nemlig meg om at de er landets mest spennende rennesteinsband akkurat nå og tvert jeg går ut i sola til lyden av Felas oppstemte reggaerytmer kjenner jeg at sulten for mer mørke dirrer i kroppen.
Tete Lidbom
