nrk.no
Charli XCX - «Crash»

Solgt sjela til djevelen

Charli XCX er tilbake med sitt femte album. Denne gangen lener hun seg mer mot den kommersielle siden av popmusikken.

På sosiale medier har beskjeden fra den britiske 29-åringen, som egentlig heter Charlotte Emma Aitchison, vært klar. Hun har solgt sjela si til djevelen for å lage et vellykket «mainstream»-popalbum, skrev hun til følgerne sine.

Hvis man stryker vellykket, er ikke spøken langt fra sannheten. 

«Crash» inngår som det siste albumet i en langvarig plateselskap-avtale, som Aitchison signerte med Atlantic Records da hun var tenåring. Selv om albumet inneholder en rekke spennende spor, sitter man igjen med en kaotisk følelse av helheten. 

 

Krasj-start

Det hele begynner med et brak med sporet «Crash». Nesten som man får lyst til å si at det foreligger en krasj-start i albumets innledning. Det passer fint med tittelen på sporet i alle fall.

Videre følger det en rådende følelse av selvdestruktivitet og noe hedonistisk ulmer over det lyriske. Kanskje er poenget at dette albumet er et slags farvel til disse sidene ved henne, som ved flere anledninger har blusset opp i det tekstlige.

Introsporet deler også tittelen med albumet, og gir til tider hint til det karakteristiske ved Charli XCX, nemlig den forvrengte vokalen. I sporets konklusjon følger også en elektrisk gitar og trommer, og det hele slutter like fort som det begynte. 

 

Charli XcX, live hos Christine på P3. Foto: Mattis Folkestad, NRK P3.
Charli XCX, live hos Christine i 2015 på P3. Foto: Mattis Folkestad, NRK P3.

Tar et steg tilbake 

Siden debuten, som nå bikker over til å være ni år siden, har Aitchison utfordret pop-landskapet med nyskapende og eksperimentelle produksjoner som til tider har vært grensesprengende.

I stedet for å fortsette på denne stien, virker «Crash» som et steg tilbake. Det er lov å gi faen til forventningene til folk, men her kan man også argumentere for at det er vanskelig å ignorere der man selv har lagt lista. 

«Baby» er et spor som i forkant av albumet ble delt som et fragment på sosiale medier av Aitchison, der flere av fansen uttrykte en vill begeistring. Men etter at låta var sluppet som en singel, brakte det med seg en rekke reaksjoner.

Blant flere av tilhengerne var det ikke mangel på skuffelse.

Sporet oser av en disko-aktig rytme, og er i seg selv en forlokkende låt der energien spres utover. Tonene er forførende, og Charli begir seg selvsikkert rundt med det lyriske over produksjonen. Men til tross for at det er flere elementer som fenger ved låta, faller det flatt jo lenger ut man kommer.

Man får en følelse av å ønske en videre utvikling eller en slags progresjon, og man sitter igjen med noe som kan beskrives som et repetitivt «hørt-det-før-aktig»-stemning. 

Charli XCX står på scenen med hendene til hver sin side. Hun har på seg solbriller og en hvit topp. Hun har på seg rød leppestift, og munnen er åpen.
Charli XCX under Slottsfjellfestival 2015. Foto: Tom Øverlie, NRK P3

Det gode blir for kort 

Det er ikke alt ved «Crash» som føles som et steg tilbake. I «Good Ones» følger man en tematikk som omgir seg rundt det å sabotere for en selv, der hjertesorg og anger ligger klistret over det hele.

Sporet tar inspirasjon fra fortida, især hennes debut-periode, der Charli lekte seg med mørke new wave- inspirerte synther.

I «Good Ones» borer synthene seg fast i hodet, og banker hypnotisk utover låta.  Når den energiske innledningen fader ut, fortsetter hun med en falsetto lagt over en ensom synth, for å så synge en skjør frase «You couldn’t have loved me any better.»

Noen spor i albumet har en følelse av å vare litt for lenge, men akkurat «Good Ones» skulle man ønske var hakket utvidet. Men kanskje det er poenget, at det gode i livet for det meste tar slutt eller varer for kort? 

Laget for hovedkarakteren i en film

«Crash» gjestes også av andre popdronninger, og i «New Shapes» er det franske Christine and the Queens og amerikanske Caroline Polachek som har æren.

Som lytter møter man på en energisk produksjon, der det er brølende synther etterfulgt av skarpe mekaniske trommer, og som fører sporet rett inn i 80-tallet. En prangende, elektrisk og glamorøs følelse glir utover det hele, og det tekstlige universet begir seg ut på et sted der hjertesorg fører til refleksjoner rundt selvutfoldelse. Det er med andre ord et spor laget for hovedkarakteren i en film.

Hvis det er noe som skal kritiseres, er det at Christine og Polacheck sin tilstedeværelse i låta dominerer i stor grad og overskygger Charli XCX. 

Charli XCX har ved flere anledninger vist at hun tøyer grensene til den moderne popen, men i «Crash» er det som om dette er glemt bort. I stedet får man servert et album som ikke flyter helt sammen, der noen spor er gull, mens andre er fort glemt. 

 

LES FLERE MUSIKKANMELDELSER:

MER OM MUSIKK: