Panda Bear - Klubben, Øyafestivalen
Terningkast 5

Sommeren er ikke over

Fryktløst, ambisiøst og gjennomvakkert: Animal Collectives Panda Bear står fjellstøtt på egne bein.

Det er uutholdelig varmt i Øyas klubbtelt idet Panda Bear, en fjerdedel av de siste ti årenes mest bejublede indie-kvartett, entrer scenen. Etter en lang, dronete intro viser det seg at dét spiller liten rolle: Noah Lenox’ sakrale elektropop skyller over et dehydrert, svett festivalpublikum som en sval bølge, og ordet «gåsehud» svirrer blant jentene ved siden av meg allerede før andrelåten, singelen «Tomboy», har rukket å blø inn i en ny låt.

Lenox’ kunstneriske modus operandi skiller seg knapt  fundamentalt fra moderbandet Animal Collective. Til å være et enmannsprosjekt er uttrykket befriende rikt og sammensatt, med sakrale, rastløste og harmonidruknede elektrohymner som plasserer seg et sted mellom Four Tet, Steve Reich og et Beach Boys fortapt i verdensrommet.

Musikken er varm og vennligsinnet, tross sin fragmenterte natur, og følges opp av spektakulært vakre videoinstallasjoner som letter det visuelle trykket på hovedpersonen selv. Noen annen kommunikasjon med publikum enn et høflig «takk for oppmerksomheten» mot slutten av konserten er verken nødvendig eller tilrådelig; det er snarere febertranse og dvelende, prikkende og ordløs eufori Panda Bear med nådeløs presisjon sikter mot.

Etter det jeg kan høre består settet – med unntak av «Ponytail» – utelukkende av låter fra fjerdeskiva Tomboy, som ikke slippes før i høst. Det er et dristig trekk, og fraværet av Person Pitch-godbiter som «Comfy In Nautica» og «Bro’s» gir ikke publikum noen snarvei inn i dette egenrådige universet. Litt synd, kanskje, men på den annen side: Nå gleder jeg meg virkelig til september.

Marius Asp