Maverick Sabre - Baglerscenen, Slottsfjellfestivalen
Terningkast 5

Sønn av solen

Han gjør sine feil, denne Maverick Sabre. Men hans konsert på Slottsfjell er likevel kort unna å være en ren og skjær solskinnshistorie.

Se for deg en halvt irsk hooliganstereotyp på tjueto år fra Londons verste østkant, Hackney. Det er ærlig talt ingenting ved overflaten på typen Maverick Sabre som oser soul. Og man kan si sitt om hvor sjelfullt debutalbumet til Michael Stafford egentlig er. For selv om briten har sine strålende øyeblikk når han beveger seg inn i den amerikanske soultradisjonen, føles Lonely Are The Brave ofte både distansert og glatt.

På scenen skinner derimot Maverick Sabre som en flammende lyskilde. For etter en over-the-top gitarkolossal av en intro, entrer London-gutten scenen med groovy og umiddelbart elskverdige soulvibber. Kvaliteten av åpneren flyter deretter upåklagelig videre inn i store livetapninger av spor som “Open My Eyes” og retrosoulperlen “I Can Never Be”.

Det er klart at bassen – sammen med Mavericks patoisbefengte stemme – har fått den dominerende plassen i livelydbildet. Dermed blir en i overkant tung versjon av “These Days” heller masete. Med tanke på hvor sterkt Sabre og bandet fremfører resten av settet er dette er imidlertid lett å tilgi.

Derimot er det utilgivelig når 22-åringen forsøker å festivalifisere konserten. En drum&bass-tapning av “No One” kunne riktignok låtet langt verre, men det hele er likevel unødvendig når stemning både på og foran scenen sålangt har vært upåklagelig. Dessverre føles det direkte krampaktig når det fyres løs med dubstepwobbles i det Sabre-gjestede Chase & Status-sporet “Fire In Your Eyes”.

Tross disse feilskjærene er det umulig å ikke kjenne gåsehuden krible idet sola og de grå skyene plasseres perfekt på himmelen, og solskinnet når Slottsfjellet for første gang for dagen – akkurat idet Sabre runder av til linjene “I need sunshine/I need angels/I need something good” fra “I Need”. For selv om Michael Stafford, som oss, gjør sine menneskelige feil: Øyeblikk som dette er nesten til å bli religiøs av.

Kim Klev