Rival Sons - The Great Western Valkyrie
Terningkast 5

Sønner av historien

Kickass rock ’n roll, silkemyke ballader, frekk soulflørting. Rival Sons’ fjerde album på fem år er en underholdende leksjon i musikkhistorie.

The Great Western Valkyrie-omslaget. Foto: Promo
The Great Western Valkyrie-omslaget. Foto: Promo

De er signert på plateselskapet Earache, som slo seg opp på progressiv og ekstrem musikk som Napalm Death, men i 2014 er det ikke mye fremoverskuende å finne hos kvartetten Rival Sons. Det har heller aldri vært meningen, her snakker vi musikk spisset for platesamlere, rockenerder, musikkbibliotekarer og quiz-deltakere, en referansetung miks av classic rock, 60s soul, hvit blues og småpsykedeliske elementer.

The Great Western Valkyrie er Los Angeles-bandet Rival Sons fjerde album, og føles som en naturlig utvikling fra kraftrocken på Pressure & Time (2011) og det mer soulsøkende Head Down (2012). “Electric Man” og “Good Luck” er breiale rockestompers bygget rundt gitarist Scott Holidays flotteste Jimmy Page-hyllester, før “Secret” kjører opp en metalaktig bluesgroove slik Deep Purple gjorde på sitt beste. Rett på sak, lekent og selvsikkert, og stappfullt av kledelige referanser.

Rival Sons kler den riffdrevne retrorocken bedre enn sine kontemporære bakoverskuende kolleger, men de blir kanskje enda kulere når de hiver litt lettbent soul inn i miksen, På “Good Things” ruller nybassisten David Beste ut et lavmælt tema som hadde fått anerkjennelse i backinbandet til Otis Redding, mens vokalist Jay Buchanan – en av verdens råeste livevokalister, sjekk ham ut på noen av festivaljobbene de gjør i Norge i sommer – silkemykt forteller oss hvordan man skal nyte øyeblikket. For som han sier: både good things og bad things kan skje når som helst, og vi tror ham.

Hør “Good Things”:

John Bonham kanaliseres via en god dose flanger på den behagelige “Open My Eyes”, før “Where I’ve Been” og “Destination On Course” avslutter albumet som utflytende, jammete ballader. Førstnevnte ganske kjedelig og en svak oppfølger til Head Downs nydelige “Jordan”, “Destination On Course” er derimot en smellvakker, drømmeaktig ballade designet for å avslutte en Rival Sons-konsert med et mykt, sjelfullt kyss fra scenen etter halvannen times dypdykk i rockehistorien.

The Great Western Valkyrie er – som bandets tidligere album – ikke et ubestridt mesterverk, men det er lyden av briljante musikanter og håndverkere, frontet av en vokalist som synger gåsehuden av deg gjennom headsettet. Kommer Rival Sons en gang i fremtiden til å skrive det ultimate retrorock-albumet, platen som forener historie og progresjon gjennom å snu seg i alle retninger som en ugle i skogen? Muligens, men inntil videre er det to tomler opp for et band som på fem knappe år har gitt oss fire album med kickass, vakker rock ’n roll.

Asbjørn Slettemark