Enkelte band eldes med stil. Særlig amerikanske undergrunnsbautaer som Low og Wilco – som fortsatt har vitale ting å melde idet de bikker tjue – slår meg som umiddelbare eksempler på band som vet å styre unna krampaktige løsninger for å henge med i tidsånden.
På en slik liste gjør også The National seg godt. Fra og med den selvtitulerte albumdebuten for tolv år siden har Ohio-bandet rakrygget stått bak sørgmodig og elegant kammerrock – blant annet med det ypperlige 2010-albumet High Violet på merittlisten.
Selve kronjuvelen og bærebjelken i The National er riktignok vokalist Matt Berninger og baritonstemmen hans. Det virker nemlig som det ikke finnes grenser for hvor mye livet er i stand til å tynge på skuldrene hans, slik han briljant skildrer hverdagene gjennom vemodige, sørgelige og skuffede øyne. Og Trouble Will Find Me er heldigvis ikke noe unntak. «God loves everybody, don’t remind me» («Graceless»), «I do my crying underwater, I can’t get down any farther» («Demons») og «I was the television version of a person with a broken heart» («Pink Rabbits») er bare et utvalg av et betydelig antall bitre one-liners fra sjettealbumet.
Musikalsk plukker kvintetten opp tråden fra forgjengeren High Violet: Nøkterne, men fargerike produksjoner – ofte i et tempo som komplimenterer Behringers senkede hode – drevet fremover av trommeslager Bryan Devendorfs pulserende rytmer. Samt en bukett av gjester i studio – St. Vincent, Sharon Van Etten og Sufjan Stevens er blant dem.
Men det har også kommet en ny kompleksitet over låtskrivingen til tvillingparet Aaron og Bryce Dessner, noe som gjør at Trouble Will Find Me kan fremstå som en umiddelbar skuffelse. Flere av de beste låtene åpenbarer seg først ved tredje eller fjerde gjennomlytting. Ta for eksempel «Fireproof», en illevarslende vise hvor Berninger henvender seg dypt såret til en iskald ekskjæreste, eller den avkledde balladen «Slipped», som også gjenspeiler frontmannens tungsinn.
Også verdt å nevne er den krautete mystikken over «Humilation» og de latterlig delikate akkordprogresjonene i «This Is The Last Time» – selv om den sfæriske vendingen det siste halvannet minuttet er mer i veien enn et tilskudd. Likevel: Tretten låter er kanskje ikke allverdens, men Trouble Will Find Me hadde nok blitt enda bedre med et par fileteringer i skinkene. Særlig altfor alminnelige «Heavenfaced» og «I Need My Girl» låter mer som albumfyll enn noe annet.
Det er tvilsomt om Trouble Will Find Me vil stå igjen som The Nationals beste. Til det kan den tidvis bli for tung å få tak på. Men den er fortsatt mer enn bra nok. Spesielt hvis man er på utkikk etter lydsporet til en av de dagene.
Kim Klev
