Postiljonen - Reverie
Terningkast 5

Søte drømmer

Svensk-norsk trio har knekt drømmepopkoden.

postjolinenÅpningssporet på svensk-norske Postiljonens andre plate, “The Open Road”, innledes av kirkeklokker og sakral sang. Det er vakkert, høytidelig og setter standarden for et dykk inn i et cinematisk popunivers. Allikevel er introen også villedende; ulikt mye i det storslåtte drømmepopuniverset er Reverie et album med befriende lave skuldre og upretensiøse vibber.

Postiljonen har base i Sverige og vokalist fra Bergen. De utmerket seg i Urørt-universet allerede i 2012, og fikk velfortjent oppmerksomhet i musikkretser (blant annet en nominasjon til svenske P3 Guld) for debutalbumet Skyer i 2013. Med det nye albumet har de gode sjanser til å utvide lytterskaren ytterligere.

Reverie betyr “dagdrøm”, og trioen har utvilsomt skapt et album det er lett å forsvinne inn i. Stemningen er både melankolsk og fylt med håp. De tett sammenvevde lydteppene – som sender tankene til lyse sommernetter –  er imponerende i seg selv, men bandet har også tilsynelatende skjerpet fokus på gode enkeltlåter siden forrige runde.

“How Can Our Love Be Blind”, med sødmefylt vokal fra Mia Brox Bøe og Arcade Fire-aktige fanfarer er et tidlig høydepunkt. EDM-inspirerte “Go!” og energiske “You’re Ace”, som starter med et Robyn-aktig “hello” er to andre, hvor bandets iboende lekenhet slår ut for fullt. Aller best er kanskje “L.I.E”, hvor trioen benytter det gamle ABBA-trikset med å kombinere oppløftende melodi og trist tekst med stort hell.

Sjangerbetegnelsen “cinematisk pop” fordrer at de store lydbildene er sentrale i et bands uttrykk. Det er de i høyeste grad hos Postiljonen. Selv om de lykkes i å lager låter som står støtt på egne bein, byr også Reverie på et par låter (“Bloodflow”, “This Deep”) som ikke fester seg, selv etter flerfoldige lytterunder.

Åttitallet er et uunngåelig referansepunkt for det synthorienterte bandet. På samme måte som M83 og Destroyer lar de cheesy saksofon være en hjørnestein i lydbildet. Såre “Wait” er en av låtene hvor den i kombinasjon med klassisk, gråtende gitar går rett i hjertet.

I slutten av juni tar Postiljonen turen til festivalen Piknik i parken i Oslo. Klarer de å få låtene fra Reverie til å låta like godt i liveformatet, ligger alt til rette for en særs vakker midtsommernattsdrøm.

Trine Aandahl