Spøkelser i maskineriet

Thom Yorke & co. vet å skape interessant vellyd. Men som låtsamling er Amok i beste fall uforløst.

Tanken bak denne «supergruppen» er jo god. Radiohead-vokalisten trengte instrumentalkjøtt på beinet i kjølvannet av solodebuten The Eraser (2006), og hanket inn Red Hot Chili Peppers-bassist Flea, trommis Joey Waronker, perkusjonist Mauro Refosco og produsent Nigel Godrich som backingband for en serie konserter.

Gjengens forkjærlighet for å henge, ruse seg  og høre på Fela Kuti resulterte kjapt i et mer omfattende bandsamarbeid, med denne platen som håndfast suvenir fra moroa. Men la det være sagt: Amok er en grovt misvisende tittel. Det er snarere påfallende hvor kontrollert dette låter, tross jam-mentaliteten som etter sigende skal ligge i bunnen av prosjektet.

Atoms For Peace høres fortsatt ut som Thom Yorkes backingband, og albumet har visstnok blitt til ved at Yorke har spilt elektroniske skisser for bandet, som har kastet seg på instrumentene sine og bygd dem ut. Slik høres det også ut – som en lekeplass der grenseoppgangene mellom maskin og menneske utforskes og forrykkes.

På sitt beste er dette vidunderlig lyd å ha surrende på øret idet man kaver seg gjennom vinteren. Åpningskuttet «Before Your Very Eyes» er en av sangene som bærer det tydeligste ekkoet av afrobeatens gullalder i seg, og samtidig oppsummerer kvintettens potensiale best: Her sklir maskinene inn i lydbildet underveis og tar over, uten at det høres tvungent og påklistret ut. Tilsvarende enkeltøyeblikk inntreffer i Lagos-bouncy «Stuck Together Pieces» og intrikate, synkoperte og gjennomvakre «Reverse Running».

Problemet med flere av disse ideene er at de aldri oppleves som noe mer enn det – de materialiserer seg ikke som fullverdige låter, og de gir nærmest demonstrativt lite utbytte av gjentatt lytting. Særlig sangene som lener seg tyngst mot den cerebrale kunstelektronikaen Radiohead har spesialisert seg på i seinere tid, forblir fargeløse og uforløste. Slik deler de skjebne med det som tidvis oppleves som en tiltagende akilleshæl hos moderbandet.

Amok er aldri et uinteressant album. Men summen føles tidvis mindre enn enkeltdelene. Hvorvidt dette er et stort problem, avhenger til syvende og sist av hvor begeistret du er for Thom Yorke. Personlig foretrekker jeg ham når han har noen ordentlige låter å bryne seg på.

Marius Asp