Weedeater - Goliathan
Terningkast 4

Steintung sørstatssøy

Amerikanske Weedeater lager fremdeles stonerrock for stonerne.

goFem album og 17 år inn i karrieren er forandring og nyskapning fremdeles fremmedord hos stonermetal-bandet Weedeater. North Carolina-trioen gjør det de alltid har gjort, og lager en nesten tro kopi av 2011s Jason… the Dragon. I og for seg helt greit, det. Når man omfavner stonerestetikken såpass hardt som det Weedeater gjør (de kaller f.eks stilen sin for «weedmetal», digger cough syrup og har sin egen hot sauce) er det bare å kjøre konseptet til fulle. Litt som med fans av hardrock-gigantene i AC/DC og skatepunkerne i Pennywise, forventer Weedeater-menigheten at stoner-trioen skal låte temmelig likt på hver eneste utgivelse. Her forventes det seige røykbefengete fuzzriff i Electric Wizard og Sleep-land mens vokalist og bassist Dave «Dixie» Collins hveser som om han var en djevelbesatt Brian Johnson.

Det er akkurat det man får på Goliathian. Når det klaffer er det hur tungt som helst. Kompromissløs stonerrock med et mål for øre; å groove mest mulig. Noe det også gjør på store deler av ablumet, som»Cain Enabler». Låta åpner med et Eyehategod-aktig riff før Collins proklamerer «This house is mine – cause Cain ain’t able», mens Dave Shepherd og Travis Owen ligger lavmælt og komper i bakgrunnen med en deilig Sabbath-groove i bunn. Tøft er det også på platas lengste spor «Claw of the Sloth», som lett kunne vært et B-spor på Fu Manchus klassiker «King of The Road», sett bort i fra den nevnte hvesinga. Umiddelbar og fullspekket med sørstats-attitude i et tungt skydekke av stonerriff.

Hør albumet:

Platas korte spilletid (33 minutter er jo nesten som en singel å regne i stoner-miljøet) gjør også at det forholdsvis monotone låtmaterialet oppfattes variert og spennende fremfor gjentakende og kjedelig. Det samme gjør de små avbruddene. For, som med forgjengeren, har de også denne gangen tatt seg tid til et par «artige» krumpspring, som på bluegrass-sidesporet «Battered & Fried». For å ikke glemme den Whiskey-befengte albumåpneren, «Processional», hvor «Dixie» kanaliserer sin indre Tom Waits akkompagnert av et slitt kirkeorgel og en steelgitar, mens han synger om hat. Selvsagt med lyder av alkohol som helles i glass og drikkes i bakgrunnen. Låtene viser også allsidigheten (her brukt i ordets videste forstand) i stemmen til «Dixie» Collins, som også innehar den forholdsvis sjeldne evnen at han er en tydelig stemme i en ørken av grøtete stonervokalister.

Appropos grøtete. Igjen er det «naturlig lyd»-entusiast, Steve Albini (Nirvana, Motorpsycho, mclusky) som har fått æren av å skru plata. Det gir Weedeater et ekte og organisk lydbilde som hele tiden gir deg følelsen av at du hører på en bootleg av en konsert eller ei liveplate. Kledelig, men kjedelig. I likhet med kontemporære kolleger som Bongzilla er det lite «mainstream appeall» i det Weedeater foretar seg, både på privaten og på plate (Collins skjøt av seg den ene tåa da han rengjorde sin favoritt-hagle for noen år siden). Selv om jeg skulle ønske Collins fikk rett når han på det steinharde og yppete-beistet «Bow Down» messer følgende: «March on with me – legions will follow», tipper jeg det begrenser seg til et knippe skjeggete «Dopethrone»-entusiaster. Dette er stoner/sludgemetal for de som synes Fu Manchu og Down fort kan bli for poppete. Og de får kvoten sin oppfylt og vel så det på rifftunge «Goliathian».

Jørn Kaarstad