Arctic Monkeys - AM
Terningkast 5

Stem ape!

Fem album ut i karrieren er Arctic Monkeys på sitt aller beste.

Da Arctic Monkeys albumdebuterte i 2006, anmeldte jeg Whatever People Say I Am, That’s Why I’m Not på radio. Jeg gikk knallhardt ut og kalte dem et band som aldri ville overleve hypen og tildelte platen det lite ærefulle treer-terningkastet. Vel, for hvert album etterpå har de vist hvor feil jeg tok.

For det første er debuten i retrospekt en del bedre enn hva jeg mente da. For det andre har de vist seg å ha langt flere og bedre kvaliteter enn det jeg fant i all hungeren etter å slakte. Deres viktigste kort er selvfølgelig Alex Turner, som med større og større pompadour har vist seg som sin generasjons mest slagferdige tekstforfatter. Dernest er det liten tvil om at Josh Hommes funksjon som verge har vist seg viktig, selv om det albumet han produserte, Humbug (2009), er det dårligste de har gitt ut.

AM er derimot deres beste så langt i karrieren. På mange måter er dette videreførelsen av den retningen de hele tiden har vært på vei i: Suggererende bluesrock med relativt lite fiksfakseri, med fokus på driv og tekst. Således får man følelsen av at slektskapet til Queens Of The Stone Age og for den del Eagles Of Death Metal er forsterket, men britene er noe mer romantiske og volatile i stilen.

«Why’d You Only Call Me When You’re High?» er muligens ikke et opplagt singelvalg, men det er en låt som vokser svært på en, noe som for øvrig kan sies om hele AM. Det er en fin balanse mellom de rolige låtene som «One For The Road» og «Mad Sounds», mer tradisjonell stoner/bluesrock som «Arabella» og «Do I Wanna Know?» og spenstige poplåter – «Snap Out Of It», «Fireside» (beklagelig nok ikke oppkalt etter det utmerkede svenske bandet av samme navn) og «I Want It All», som faktisk har en del fellestrekk med Muse-låten «Uprising».

Pussigere er det at de har tatt med Record Store Day-singelen «R U Mine?» (blytungt spilt på P3 i fjor), som føles avleggs  i denne sammenhengen. Muligens er det lurt for salget, men jeg ville heller ha byttet den ut med B-siden «Stop The World I Wanna Get Off With You», som er minst like god.

Selvtilliten Arctic Monkeys utsondrer er overbevisende, og den gjennomsyrer låtmaterialet i den grad at det får så være at alt ikke er like originalt eller fengende. Alex Turner er en crooner av Jarvis Cocker-skolen, og spesielt gir dette seg til kjenne på nøkkellåten «No. 1 Party Anthem», som vokser seg til å bli albumets sterkeste. AM føles mer i det hele tatt mer fullendt og mangefasettert enn deres tidligere utgivelser, og de har for alvor funnet seg til rette som et band som er klare for å bli voksne sammen. De deler dermed karrierekurve med The Walkmen, om enn med andre amplituder (dét er for øvrig en turnékonstellasjon jeg gjerne kunne tenkt meg å oppleve!).

AM er ikke en plate for den singelhungrige rocker, men som album er det bunnsolid. Låtene er varierte, voksende og gjennomgående smarte – kvaliteter det må være lov å sette pris på fra et band som har kommet svært godt ut av sine kreative valg.

Jørgen Hegstad