Du skal lete grundig for å finne en rapper fra Sverige med større innflytelse, betydning og kraft enn Silvana Angelina Imam fra de siste årene. Kanskje er hun en av de viktigste svenske noen gang. Jeg sliter med å komme på noen annen som i like stor grad har holdt fanen såpass høyt hva gjelder både kjønn, legning, multikultur og politikk parallelt med glimrende artisteri. Svært så kledelig oppviglersk. Dessuten er hun en klassisk rapper, samtidig som hun snakker til mange langt utenfor svorne rapkretser. Hun er i teorien for alle.
Silvana er komplett. Silvana er forfriskende tydelig.
Det er hun også når hun åpner Øyafestivalen 2019 – usynlig fra en røykfylt Vindfruen-scene – med ordene «makten är död, jag tror inte på makt». Makten hun har over publikum er dog tilsynelatende mer trollbindende enn fysisk engasjerende. Jeg ser langt flere tente lys enn danseføtter her. Om de opprørene hun maner til foregår noe sted på denne gressletta, så er det i beste fall inne i oss.
Silvana gjør imidlertid akkurat det hun skal, med kun mikrofon og beat som selskap. Som på plate er låtene like rørende som bombastiske. Evnen til å formidle flere følelser og tanker samtidig er imponerende. Vi marsjerer med knyttneven hevet, klump i halsen, tåre i øyekroken og hjertet bankende, like mye for grunnleggende menneskerettigheter og rettferdighet som vårt eget kjærlighetsliv.
I konsert er de filosoferende manifestene som avspilles mens hun skifter (tre antrekk i løpet av disse 45 minuttene) nesten like sterke som låtene. Frysningene sitter like løst når hun snakker om mellommenneskelige utfordringer som når hun spiller intime låter som «Sett henne» eller «Ha tålamod».
Det er derimot nakken som løsner når den møter kraftsalver som «Nenene», «Imam Cobain» eller «Vikken då». Når hun ikledd svart lær og kjetting maner frem «I min zon», er det akkurat dét hun gjør; skaper et eget univers – sin egen sone – tross at hun kjemper mot dagslys og festivalferskt, langt fra oppvarmet, publikum.
«Är som alla här på Øya tagit knark» rapper hun på sin eldre slager «Knark», noen minutter før hun avslutter med den heftige Habibi1-remiksen av «Jag ser ljuset». Jeg tror ikke det. Det knarket er i så fall noe urovekkende beroligende. Silvana Imam er en sterk festivalåpner, men opplevelsen av å være på konsert i oppoverbakke hindrer følelsen av å møte de kraftigste naturkreftene.
