Stina Stjern - P3-scenen, Hovefestivalen
Terningkast 4

Stinn av kos

Med varme hender og hjerter bringer Stina Stjern og vennene hennes trøst inn i en stusselig og våt publikumsgjengs formiddag.

Stina Stjerns årsferske solodebut, Days Like Waves, føles musikken sjeldent særlig stor, men fremstår i første rekke som et produkt av en ambisiøs pike på  soverommet. Med dvelende synthtepper, alternative former for perkusjon og vennlig gitarklimpring fremstår det tidvis ikke særlig ulikt vestlendingen Silje Nes’ musikk. Nordtrønderske Stina Moltu har i forkant av hennes nydelige soloprosjekt hatt en fortid med band som harhatt et lengre dannelsesopphold i hipsteroase nummer én, Williamsburg, New York, i tillegg til å kunne skryte på seg et konservatoriumsstudium. I livetagning er derimot følelsen av å høre et band langt større, der Sonic Youthsk gitarstøy er spesielt fremhevet, takket være gitarist og Your Headlights Are On-medlem Lars Ove Fossheim.

På mange måter står og faller Stina Stjerns vesle formiddagskonsert på det brutalt miserable været. Stina Stjern og bands lavmælte og sarte gitarpop er i utgangspunktet som skapt for tørre sensommerdager. Takket være et surt og klamt formiddagsregn har kun i underkant av tyve ponchobefengte mennesker tatt seg bryet med å få med seg et fint og ukjent norsk band på P3-scenen. Et fornuuftig valg, for Stina Stjern med venner makter, gjennom sine direkte koselige låter, å spre mye sårt nødvendig varme. På en annen side føles det hele likevel noe tafatt og hjelpesløst, på tross av at bandet virkelig gjør en sterk jobb, selv med manglende publikumsstøtte.

Med det herlig Serena Maneesh-aktige singelkuttet «Tuning», samt den storslåtte avslutningen «Stars», står Stina Stjern likevel igjen som et positivt overraskelse på en ellers nitrist festivalmorgen.

Kim Klev