De siste sekundene av nedtellingsvideoen på scena er lange, før lyset i Telenor Arena senkes, mobilkameraene lyser opp, og en skygge åpenbarer seg øverst på scena. Det hyles. Så blir det helt fullstendig stille. Alle holder pusten, før 19-åringen som har dominert norske aviser de siste ukene senkes ned på scenen – i hvitt antrekk og med gigantiske englevinger. Pyro, lys og konfetti understreker det imøtesette øyeblikket – men åpningslåta «All Around The World» gir på ingen måte valuta for det skyhøye forventningsnivå hypen rundt Justin Bieber har lagt grunnlag for.
Se bildegalleri fra konserten i toppen av saken!
Det kan virke som lufta har gått ut av ballongen, nå som han endelig er her. Det er ingen messias som står på scenen. Det er en keitete tenåring som sliter med å henge med på sine egne dansetrinn og synger surt når han ikke bruker playback. Første del av showet er tamt, selv om Justin selvsagt har publikum i sin hule hånd. Han sier noe mellom låtene – de hyler. Han tar av seg solbrillene – de hyler. Han tar av seg jakka, og det hyles som aldri før.
Showet er alt annet enn magisk i begynnelsen.Det er stort og regissert – for regissert. Det er ingen tvil om at gutten på scena foran oss er verdens mest blaserte 19-åring. For han er dette bare nok en dag på jobben.
Å forvente en utfordrende og nyskapende musikalsk opplevelse før en konsert med Justin Bieber er urealistisk. Men selve produksjonen og sceneshowet skal være overbevisende og stort på en hendelse som dette. For hvordan man enn vrir på det – Justin Bieber er verdens største popfenomen akkurat nå, og dét bør liveshowet hans gjenspeile. Allikevel tar det tid før det som skjer på scenen står i forhold til hvor enormt populær canadieren er. Selvsagt er det gøy når Justin hopper ned i et hull i gulvet, og tilsynelatende havner nedi en av monitorene, som viser han svømmende rundt i et akvarium; men gapet mellom fenomenet Bieber og det som leveres i arenaen på Fornebu er rett og slett for stort.
Låtene han spiller brytes opp av videoinnstallasjoner. Én viser hvordan karrieren til Justin har skutt fart de to siste årene, den neste viser den unge artisten som hovedperson i sin egen actiondrøm; han slåss mot paparazzier, blunker lurt til publikum, og løper ut på scenen. Dette skal bli denne tirsdagskveldens store vendepunkt. Etter en flau introduksjon av bandet, inkludert tromme- og bassolo, går det bare oppover.
«Die In Your Arms» gjøres i storbandaktig versjon. Justin knipser takten, danser gjennomsnittlig godt, men har plutselig blitt voldsomt sjarmerende – selv om fremførelsen også får frem en flau smak i anmeldermunnen. Stemninga er gladkristen, men hovedpersonen prøver ikke å være råere enn han egentlig er – og minner nå om gutten som dukket opp på internett for fem, seks år siden. Virkemidlene som tas i bruk er ofte klisjéfylte – det blir aldri kult å spille luftgitar stående rygg til rygg med gitaristen som lirer av seg en ekstremt cheesy solo – men energien i showet er noe helt annet enn innledningsvis.
Påfølgende låt, «Out Of Town Girl», blir konsertens første høydepunkt. Danserne gjør iherdig innsats, Bieber ser ut til å ha det gøy. Han filmer seg selv og publikum – som selvsagt responderer med nye hyl. Mellom låtene lirer han av seg selvhjelpsfraser – det handler om å tro på seg selv og drømmene sine, og å aldri gi opp. Vi har hørt det før – men om noen skal ytre såpass banale fraser, må det jo nettopp være han som henvender seg til en målgruppe midt i de mest forvirrede tenårene og nedover. De ser ut til å elske det – og vi andre må bare avfinne oss med at han driter i hva vi mener. Vi er jo egentlig for gamle til å være her, uansett.
Gudedyrkingen av Bieber er tydelig, voldsom og nærmest skremmende når han endelig står foran sine lojale fans. Han drikker vann – de hyler. Han spør om de har det bra – de hyler. Han viser magen for å sikre seg før han skal heises opp og utover publikum – de hyler.
De rolige låtene er der Bieber blir mest sårbar og gjennomsiktig. Når han står høyt oppe over publikum, kun med gitaren til hjelp, er det mer putelengsel enn gåsehud å spore. Det halvannen time lange konserten er best når energinivået på scenen er høyt. Alt Bieber gjør på scenen er nøye gjennomtenkt, og selv måten han bruker valpeøynene på under de stadige appellene er utstudert og perfeksjonert. Og selv om det er ekstremt pompøst, er det også rørende å se hvor mye han faktisk betyr for de som har møtt opp her i kveld.
Vi får se Bieber benytte mange forskjellige uttrykk (og antrekk) gjennom konserten. Etter å ha skrytt av hvor mange vakre jenter det er i salen, dundrer «Beauty And A Beat» ut av høyttalerne, og den opprinnelig Nicki Minaj-gjestede låta er et nytt høydepunkt. Den tunge, dramatiske beaten og de svartkledde danserne gir showet akkurat den graden av storslåtthet en konsert av denne typen må ha. Det samme kan sies om at Bieber like etter låta tar plass bak trommesettet, antagelig for å vise at han faktisk er musikalsk, uavhengig av hvor bra han egentlig leverer. Det er uansett gøy, og man skal være rimelig innbitt for å ikke la noe av entusiasmen fra scena og salen smitte over på eget humør.
Heretter forsvinner den siste halvtimen fort. Bieber innleder «One Less Lonely Girl» med å si at han tror han har funnet sin utvalgte for i kveld. Selvsagt hyles det, før salen fylles av forventning. Kveldens utvalgte, 17 år gamle Lina, tas opp på scenen, kjemper mot tårene, holder seg for munnen, og blir geleidet til et podie midt på scenen. Her får hun full oppmerksomhet fra Bieber – han setter seg på fanget hennes, danser opp mot henne og avslutter låta med å løpe hånd i hånd med sin utvalgte bak scenen – og ingen ser ut til å huske at han en annen jente var hans utvalgte på forrige konsert, og at en ny sannsynligvis velges ut i morgen.
Etter et par hjemmevideoer fra Justins oppvekst er hovedpersonen tilbake. «As Long As You Love Me» er storslått og velfungerende, uavhengig av bruk av playback og autotune. Showet vokser stadig, og hovedpersonen er nå i sitt ess. Han forteller med stor innlevelse at han kun skal spille en låt til, at den er skrevet spesielt til fansen, og tar plass bak flygelet, som selvsagt er hvitt. Låta er over, og han er borte. Men selvsagt ikke for godt. Etter en masete videooppfordring om at publikum må rope på han, er han brått tilbake på scena.
Minuttene med «Boyfriend» og «Baby» går fort unna. Vi minnes nok en gang på hvorfor vi, og ikke minst, Bieber, er her i kveld. Stemningen er faktisk magisk gjennom de to siste låtene. Bieber viser nok en gang at han er riktig gutt på riktig sted til riktig tid, hvorfor han har så mange fans, og at han, såfremt han ikke roter det til, fortjener posisjonen som tenåringsidol. Og selvsagt hyles det som aldri før.
Trine Aandahl
