Det har gått nesten to år siden kanadiske Abel Tesfaye briljerte under sin svært eksklusive intimkonsert for et lite knippe av det norske folk på Vulkan Arena i 2015. Beklageligvis måtte allmennheten som hadde sett frem til å se den 25-årige popsensasjonen i sommer, som en del av Rihannas europaturne, dra skuffede hjem grunnet avlysning. Det er dermed til mange RnB hjerters glede at The Weeknd er tilbake igjen i Norge – denne gangen på en større arena og ikke minst med oppfølgeren, Starboy, i bagasjen.
En romskip-lignende, geometrisk lysinstallasjon svever over scenen i det konserten setter i gang med «All I Know», fjorårets Future-samarbeid, til et hylende publikum. Salen er bekmørk med unntak av en skarp, hvit lyskaster bak som skaper en mystisk, utenomjordisk silhuett av The Weeknd, syngende over dundrende bass og hard synth. Selvsikker, rolig og nonchalant spaserer RnB artisten frem og tilbake på scenens lange catwalk før han går i gang med seige «Party Monster». Det er ingenting å utsette på stemmen som er tilnærmet identisk med plata.
Neste låt, «Six Feet Under», etterfulgt av «Low Life/Might Not» mashup følger det samme mønsteret i form av kraftig bass og kjølige synthmelodier under Kanadierens lyse stemme. Konserten baserer seg, naturligvis, mye på låter fra fjorårets albumutgivelse nevnte Starboy som preges av noe varierende kvalitet. Dristige «Often» fra Beauty Behind The Madness forvandler imidlertid arenaen til et dansegulv ledet av noen uanstrengte moves fra sjefen sjøl. «I wanna see how sexy we can get it in Oslo tonight. Ladies, can you hear me?» utbryter Tesfaye som introduksjon til den forføreriske balladen «Acquainted».
Der både RnB-stjernen og publikum fremsto som noe uanfektede og beherskede til å begynne med, ser det ut til at varmen i trøya har kommet på plass i det tittellåta «Starboy» setter i gang. De fengende rytmene og den velkjente, robot-aktige synth sounden i Daft Punk-samarbeidet markerer et av kveldens høydepunkt. Tesfaye gir mer energi og innlevelse enn tidligere der han danser lidenskapelig med mikrofonstativet etterfulgt av synkron klapping fra salen.
Denne positive endringen i stemning og lyduttrykk til det mer funky og dansbare fortsetter gjennom låter som Micheal Jackson-inspirerte «A Lonely Night», elektroniske «Rockin» og optimistiske «Secrets». Sistnevnte glir over til hiten «Can’t Feel My Face» der publikum nærmest overdøver The Weeknd i allsang. Låta låter enda bedre live enn på plate.
The Weeknd sparer det beste til slutt og lar det tidligere anonyme bandet skinne gjennom «The Morning», en behagelig låt med groovy gitarriff i bakgrunn samt den elegante, jazz-inspirerte «Tell Your Friends». En klassisk strykerintro sklir over til balladen «Earned it» balanserer popartistens silkeaktige stemme, tung bass og elegante fioliner. Det nærmer seg slutten og det sørges for sommer og feelgood stemning med «I Feel it Coming» i det Spektrum bades i gyllent lys som etterligner solnedgang.
Konserten avsluttes med glans til tross for en litt treig start og The Weeknd overbeviser både musikalsk og som entertainer fra et annet univers.
Yordana Jakobsen
