Da Cashmere Cat, aka Magnus Høiberg, kom med EP-utgivelsen Mirror Maru i fjor høst fikk han mye skryt fra mange hold – inkludert fra undertegnede. Og det er positiv oppmerksomhet som i stor grad er fortjent, takket være hans maksimalistiske beat-univers i samme ånd som skotten Rustie, dog med klarere referanser til R&Ben. Men enkelte rundt meg har hatt rett i at nevnte minialbum mer er temaer enn låter.
Umiddelbart kan utsiktene se mørke ut for 25-åringen: De aldrende raprølperne i Wu-Tang Clan pumpes naturlig skyhøyt en snau hundremeter unna. Men «Kiss Kiss» lar seg likevel ikke overdøve – akkompagnert av delikat lyssetting og Høibergs smått Napoleon Dynamite-aktige dansing.
Heretter ruller miksballen dynamisk avgårde – med hans signatur av sengeknirkende fløyelstrap som eneste røde tråd. Slik glimrer eksterne kutt, som «Southside Deep» av Trippy Turtle, side om side med Cashmere Cats egne remikser av eksempelvis Jeremih. Også en dvelende James Blake-signert remiks skiller seg ut tidlig i settet.
«Hvorfor er det ingen som danser!?». Spørsmålet kommer tidlig og besvares enkelt med typisk festivalgjenger-kodeks. Men når Høiberg helt på tampen tømmer magasinene ved å skyte fra seg sine beste remikser – av Miguel-låta «Do You?» og «Sommerflørt» – med en tuttifruttisjattert solnedgang som bakteppe, er det nærmest innlysende at han like greit kan ta roret ved vannkanten som under fire vegger.
Kim Klev
