Robyn - Honey
Terningkast 4

Stol på Robyn

Det er alt for lett å hengi seg når en følger opp et av 2010s beste pop-album med myk Ibiza-house.

Den Robyn vi kjenner i dag er Robyn som fra 2005 av gikk fra sukkersøt til kraftfull dancehall som på mirakuløst vis klarte å presse frem dans, latter og tårer, gjerne samtidig. Hun har omfavnet ensomheten, men paradoksalt nok ført lytterne mer sammen gjennom en slags bevegelse. Samme hva sivilstatusen er, har du garantert skreket «I’m in the corner, watching you kiss her, ÅÅÅÅOOOHHH». Nok en gang fører hun oss sammen, nå med Honey.

Hun står ikke alene her. Robyn omfavner sin indre klubb-fantast med hennes faste sparrepartner Klas Åhlund, samt Mr. Tophat, Kindness, Zhala og Joseph Mount (Metronomy), som også forklarer de varme og lette synth-partiene. Spesielt «Because it’s in the Music» lusker seg smidig mellom klatrende basslinjer og disco-synther i det søte og melankolske.

Tittelspor og Girls-låt «Honey» tar god plass i rommet og appellerer nok godt til Body Talk-fansa, for store deler av plata kjører en minimalistisk klubb-beat, uten de samme «grine samtidig som du danser»-behovene trilogien ofte inspirerte til. Honey sniffer litt på samme følelse, men holder det mer neppå, mindre allsangete. Det gjør det nødvendigvis ikke mindre dansbart, men mindre gripende enn før.

Høydepunkt «Between the Lines» skaper en soft Ibiza-stemning som naturlig ruller videre til «Beach2k20», passende nok laget med Mr. Tophat nettopp på Ibiza. Disse gromlåtene føles på ett vis veldig tidsriktige, men de repetitive synthene tilfører også et knippe nostalgi i denne miksen av sensuelle rytmer.

Vi har ikke nødvendigvis grått oss ferdig på dansegulvet, men med Robyn i bresjen, som konkluderer plata med «Never gonna be broken hearted, ever again», kan vi være litt mer optimistiske.

Marit Johansen