Vampire Weekend - Modern Vampires Of The City
Terningkast 6

Store ord, himmelsk innpakning

På sitt beste album så langt tar Vampire Weekend det gigantiske steget fra tidsriktig til tidløst.

vampire-weekend-vampires-modern-cityDet er ikke nybrottsarbeid å avfeie Vampire Weekend som trendfølsomme fyrer som digger seilermoten og liker andre, mer småvokste artister som også liker afrikansk musikk. Dette er ellers en kritikk som burde ha forstummet allerede halvveis uti debutalbumet, og som nå, på deres tredje album, er like grunnløs som «de var bedre før»: Modern Vampires Of The City ruver over alle tidligere utgivelser med en detaljrikdom og idébredde man må grave dypt i den pophistoriske materien for å finne maken til.

Religion og tro er et sentralt tema her, noe som også viser hvordan Ezra Koenig som tekstforfatter har gått vekk fra å være Wallpaper-vittig («Oxford Comma», «Mansard Roof») og å skrive Lonely Planet-tekster («California English», «Horchata») til å bryne sitt tunge referansegrunnlag på større spørsmål. På «Ya Hey» synges «The motherland don’t love you, the fatherland don’t love you, so why love anything?» over gyngende kor og klimprende piano, og toppes med et refreng som enten kan være en Outkast-referanse eller lyden av brennende magnetbånd som hveser «Jahve», alt etter din tilbøyelighet.

Musikalsk er det ellers et mer nedpå og mindre anmassende band som møter en. Mulig den relative hvilepulsen og det avrundede lydbildet kan tilskrives gjesteprodusent Ariel Rechtshaid (Haim, Usher), for det er langt mindre kant, diskant og trommer enn man eksempelvis fant på Contra, der gitarist Rostam Batmanglij fikk frie produksjonstøyler. Naturlige unntak her er rockabillyautotune-førstesingelen «Diane Young» og  «Unbelievers»; sistnevnte vil bli en favoritt blant de som satte ekstra pris på «Walcott» og «Bryn» fra debuten.

I helheten er det derimot de rolige, besynderlige låtene som beveger mest. «Ya Hey» er soleklart albumbeste, jeg har nesten ikke sett vitsen i å høre annen musikk den siste uken, men her er det 37 minutter til som roper etter oppmerksomheten. «Step» høres ut som en barokk r&b-låt med Koenig på sitt mest lyrisk selvbevisste, spisset ned til sitater i hvert vers – det er neppe tilfeldig at de fleste videoene som er sluppet til nå kommer med teksten rullende over skjermen. I enda større grad enn tidligere ligger mye av innholdet i det som synges.

Han er en tekstforfatter å bli ordentlig glad i, og ikke bare fascinert av. Moderne pop er jo full av folk med vekttall, men der interessen kan stoppe ved det rene ordkunstneriet (Andrew Bird), bitterheten (John Grant) eller de litterære ferdighetene (Colin Meloy), har Koenig en smittende lidenskap for sine egne tekster, mer underfundig enn jålete. Kombinert med hans naturlig appellerende vokalknekk er det vanskelig å ikke sitte glisende igjen.

I tillegg føles Modern Vampires… mindre fragmentert enn debuten og mindre spastisk enn Contra – som i ettertid kanskje kan ses på som et litt for desperat forsøk på å etterape egen suksess. Det er lite av denne desperasjonen å spore nå, og selv om den mest hitsensitive vil savne en «A-Punk» eller «Cousins», er det til syvende og sist et mer interessant band man har her, mye takket være Batmanglijs virtuositet og produksjonsøre. Enten det er støysaksofonpartiet i «Worship You», tikkingen i «Hudson», kilt-duften av riffet mot slutten av «Unbelievers», den odde vokoderen i «Step» eller det faktum at «Diane Young» åpner med tekstlinjen «You torched a Saab like a pile of leaves».

Vampire Weekend har muligens fortsatt et navn som forbindes med det de minst fantasifulle vil kalle «hipt», men musikalsk har de utviklet seg eksponentielt i løpet av tre album. Dette er en foreløpig kulminasjon av kjemien mellom fire musikere med velutviklet nysgjerrighet i alle fagfelt. Modern Vampires Of The City  bygger lagvise melodier, pirrer og besnærer langt mer enn de aller fleste som gir ut musikk i 2013.

Jørgen Hegstad