Stormkalleren

På egne bein klatrer My Morning Jacket-frontmann Jim James enda dypere ned i nerdecountryen. Iblant blir det nesten for mye av det gode.

regionsVed to anledninger har jeg hatt gleden av å se Kentucky-bandet My Morning Jacket spille live. Begge gangene har frontmann og låtskriver Jim James duvet rundt på scenen med et blinkende, rektangulært apparat danglende oppå pubmuskelen – ikke ulikt hva Star Wars-karakter Darth Vader har støpt inn i brystkassa.

For James har alltid hatt et tilsynelatende behov for å skyve den tradisjonelle sørstatsrocken inn i andre sfærer; det være seg dub, nypsykedelia eller seminerdete sci-fi-rock, sistnevnte særlig på bandets foreløpig siste album, Circuital. 

Hans første ordentlige solofullengder tar for så vidt tak i mye av det samme som dagjobbbandet gjorde sist. Lyden er fingernemt velskrudd og produksjonen storslått, mens tekstuniverset bobler over av høykulturelle referanser. For å si det enkelt: Jim James’ overdådige – men langt fra humørløse – ideer har mer enn noen gang fått fritt spillerom. Og man kan iblant ta seg i å ønske en knivsegg mer med bakkekontakt.

Ta for eksempel «All Is Forgiven», hvor han over østlige, skurrende blåsere likesågodt gir seg i kast med å synge om jesusbarnet: «Son of man was born in Betlehem, called God/All of us plan same old hallway to man», mens forkortelsen i den smekre åpneren «State of the Art (A.E.I.O.U.)» sender meg til en Wikipedia-artikkel om østerrisk føydalkultur. Smalt? Jepp.

Brorparten av Regions of Light and Sound of God er dog på høyde med My Morning Jacket på en god dag, som på groovy og varme alt.-countrykutt som «Dear One» og «Of The Mother Again». Finurlige og soul-infiserte «Actress» får meg til å tenke på Nashvilles Lambchop på deres 2000-juvel Nixon, mens singelen «Know Til Now», til tross for å være minst halvannet minutt for lang, viser at James’ også takler å lefle med sampling.

Det er vel bare denne vanskeligheten med soloalbum: Selv om de har den egenskapen at de får vist bandledere fra nye sider, uten deres sedvanlige rammer plasseres rundt dem, kan skivene fort lide under å ikke få nok ekstern input. Jeg skulle gjerne sett noen be James om å droppe dødpunktene «A New Life»/»Exploding» midtveis, samt spurt en ekstra gang hva han egentlig prøver å fortelle med den religiøse tematikken på flere av låtene.

Regions of Light and Sound of God er likevel alt i alt et svært stødig album, ingen tvil om det. Jeg savner likevel mer av det lille ekstra – et hook på høyde med Circuital-perlen «Holding On To Black Metal«, for eksempel. For akkurat nå er valget mellom å skulle bruke tiden på Jim James solodebut versus My Bloody Valentines suverene comebackalbum i overkant enkelt.

Kim Klev