Aurora - Amfiet, Øya 2016

Storøyd sjarmøretappe

Auroras mektige pop pendler mellom det briljante og det ordinære på Øyas første dag.

Sist jeg så Aurora live, på by:Larm for halvannet år siden, hadde hun forlengst blitt utpekt som vår neste store internasjonale popeksport. Den gangen fremsto hun uferdig, med beina litt vel plantet i en allerede overbefolket sjanger (la oss for enkelhetens skyld kalle det “knitrepop”). Det er gledelig å kunne rapportere at den nå 20 år gamle Os-artisten har kommet langt siden da – endelig begynner stjernevarslene å føles realistiske og berettigede.

På Øyas Amfiscene drar en synlig begeistret artist i gang konserten med tre låter som viser et tidligere uhørt spenn i uttrykket, som denne gangen er mer organisk og bandbasert. “Black Water Lillies” starter várt og fint, mens dramatiske “Warrior” og den lett forstyrrede nesten-bluesen “In Boxes” setter et nivå som bare delvis opprettholdes.

Aurora Aksnes på Øyafestivalen 2016. Foto: Tom Øverlie, NRK P3
Aurora Aksnes på Øyafestivalen 2016. Foto: Tom Øverlie, NRK P3

Låtmaterialet holder nemlig fortsatt ikke helt. “Winter Bird” høres ut som en sang a-ha kunne skrevet for Eurovision, og “Little Boy In The Grass” tilfører dramapopsjangeren fint lite. Et hakk hvassere er drømske “Under Stars”, men den midtre delen av seansen oppleves like fullt som en noe bortkastet sjanse. Særpreget er der definitivt, men det er paradoksalt nok likevel originaliteten det skorter på.

Om man velger å betrakte Aksnes’ nesten komisk storøyde oppsyn  som tilgjort koketteri eller uttrykk for en ektefølt nysgjerrighet og ydmykhet, får være opp til den enkelte. I Amfiet krydrer hun showet med innfall og spontane betraktninger (som anekdoten om at gugget som oppstår i øynene etter søvn inneholder urin), og hun viser stolt fram håret i armhulene som hun har spart i to uker. Dette er genuint morsomme øyeblikk som løfter helheten.

Den siste delen av konserten blir en opptur også musikalsk. Særlig høyreiste og gåsehudmasserende “Under The Water” viser en vokalist som virkelig briljerer, spesielt i de høye og drøye registrene. “I Went To Far” kommer i en medrivende tapning, og “Running With The Wolves” og “Conqueror” avslutter den snaue timen energisk og euforisk. Nå mangler bare et par små biter i puslespillet, så er Aurora i mål.

Marius Asp

Flere anmeldelser fra Øya 2016: