The National - High Violet
Terningkast 4

Storslagen smålighet

The National: High Violet [4AD / Playground] The National er ikke verdens mest undervurderte band, men også langt fra det mest overvurderte. Visse fans av musikk vil alltid mene at favorittbandet deres er verdens mest undervurderte band, og at dette hadde vært åpenbart for alle musikkelskere dersom de satte seg ned og hørte på skivene deres istedenfor å […]

The National: High Violet

[4AD / Playground]

terning4

The National. Foto:myspace.com

The National er ikke verdens mest undervurderte band, men også langt fra det mest overvurderte.

Visse fans av musikk vil alltid mene at favorittbandet deres er verdens mest undervurderte band, og at dette hadde vært åpenbart for alle musikkelskere dersom de satte seg ned og hørte på skivene deres istedenfor å fylle øra med alle disse latterlige fordommene om at det finnes bedre band.

Visse band og artister, for eksempel Ohio-bandet The National, tiltrekker seg en uvanlig stor andel slike fans. Hvorfor det? Antakeligvis har det gjøre med at noen folk liker én ting (eller greie, gimmick, vibb eller et annet diffust substantiv) bedre enn noe annet når det kommer til musikk, og hvis de finner et band som gjør den tingen, og som omtrent bare gjør den tingen, så opplever de en åpenbaring så kraftig at det virker usannsynlig at andre folk ikke kan oppleve det samme, selv om de prøver. Kombinér dette med hvor notorisk vanskelig det er å forstå seg på andres musikksmak overhodet, og du får en fanskare hvorav mange på ramme alvor vil påstå noe så idiotisk som at et band er objektivt bra. Spesialiserte band får spesialiserte fans, med andre ord.

Og er det én ting The National er i ferd med å bli, så er det spesialisert. High Violet, bandets femte plate, høres veldig kort fortalt ut som en helt album utelukkende bestående av førstelåtene fra Interpol-skiver. For de Interpol-analfabete betyr dette litt lengre fortalt at det er en hel skive med mollstemte, monumentale doser “oooooooooh”-koring og baryton-patos totalt uten selvironi, spilt inn med nok romklang til at de kan brukes i amerikanske presidentvalgkamper.

Dette er regntung musikk, men det er London-regn det er snakk om her, ikke Bergen-regn. Dette regnværet betyr noe. Det overvelder. Det renser. Det vasker storbyen en stakket stund mens vår akk så kompliserte og pinte helt kan la seg dynke til skinnet mens han synger ut sine mange følelsesmessige formålsparagrafer. “Ironien er død!” skrikes det. “Min sjel er min katedral! Og i katedraler er det faenmeg romklang!”

Det er lett å gjøre narr av. Det er det. Da Stephin Merritt sang “I Don’t Want To Get Over You” brukte han omtrent halve låta på å gjøre narr av hvor barnslig, smålig og egoistisk han selv var som tenkte noe sånt, men når The National nå synger den ordrett samme tekstlinja er det presentert som om det var toppen av romantikk. På den andre siden er det umulig å nekte for hvor deilig det er å høre flygel-riffet komme rullende drøye tjue sekunder inn i “Bloodbuzz Ohio”, eller når allsangen bryter ut på platas to siste spor, “England” og “Vanderlyle Crybaby Geeks”.

High Violet er en vakker plate full av vakre lyder, innspilt og arrangert etter så stor evne at selv der hvor låtmaterialet faller flatt (på “Sorrow” eller “Runaway”, for eksempler), er det ting som er pent å høre på, selv om det ikke er melodien og selv om man fortsatt går lei etter få gjennomlyttinger. The National balanserer til tider her så hårfint mellom det modig oppriktige og det ufrivillig komiske at veldig små utviklinger i humøret til lytteren kan svinge effekten fra rørende til kvalmene i løpet av minutter.

På den lyse siden er det nesten umulig å drive falsk reklame for denne skiva. Man kan ikke trekke frem en urepresentativ låt, fordi det ikke er noen urepresentativ låt tilstede. What you hear is what you get. Helt skamløst, helt pompøst, hele tiden.

Peter Vollset