Det hersker liten tvil om at svenske Laleh for alvor kommer til å slå gjennom både i moderlandet og i resten av Skandinavia med dette, hennes fjerde album. Dette kommer til å skje på bakgrunn av første singel, «Some Die Young», som hun fremførte på P3 Guld noen uker tilbake, og som nå spilles tungt på radio både her og der. Gjennombruddet er velfortjent, både fordi «Some Die Young» er en uvanlig følelsesladd, fengende og stor poplåt – men først og fremst fordi Laleh Pourkarim er et musikalsk multitalent av sjeldent kaliber.
Hun skriver, arrangerer, spiller og produserer det meste selv, og dette gir låtene hennes et hint av eksentrisme og eiendommelighet som en mer «profesjonell» produsent nok ville ha filt vekk. I dette ligger mye av Lalehs styrke og kvalitet, samt en evne til å skrive tekster som berører og melodier som setter spor.
«Elephant» – albumet sterkeste låt – viser hva hun kan levere når alle knapper trykkes inn samtidig. Det er når det blir så vakkert at det omtrent blir vondt at Sjung fungerer som best, og disse øyeblikkene er samlet relativt tidlig på albumet (med unntak av «In The Comet») – noe som gjør at man gradvis mister noe momentum utover. Spesielt siden de tre siste låtene er på svensk – og denne tospråkligheten skulle jeg gjerne vært foruten her: Den gjør at albumet stykkes unødvendig opp, og man mister en viktig følelse av avrunding. Hun mister også noe av særegenheten sin når hun synger på svensk – med «Vårens Första Dag» blir hun plutselig en kvinnelig Håkan Hellström, mens de engelskspråklige låtene hennes viser en langt mer fasettert og interessant artist enn dét.
Sjung har lekenheten og avhengighetsskapende enkeltlåter nok til å gi Laleh det store og hengivne publikum hun fortjener, mens et par hvileskjær og den noe forvirrende tospråkligheten gjør at hun ikke får toppnotering denne gang.
Jørgen Hegstad
