Maxwell: BLACKsummers’night
[Columbia/Universal]
Et dypt tilfredsstillende gjenhør med den kontemporære soulens kanskje fremste gentleman.
Åtte år har passert siden Maxwell ga ut sin tidvis glitrende tredjeskive, salgssuksessen Now, der det fotogene nysoul-ikonets oppdatering av den – i ordets beste forstand – romantiske syttitallsskolen ristet av seg de konseptuelle vektloddene som tynget de to første utgivelsene ørlite, til fordel for et raust knippe minneverdige melodier (”Get To Know Ya”, ”Lifetime, ”For Lovers Only” og en nydelig versjon av Kate Bushs ”A Womans Work”, for å nevne toppene).
Disse årene skal han ha brukt på å reise kloden rundt, samt – får man anta – forberede trilogien BLACKsummers’night er første kapittel av (de to resterende platene er etter sigende allerede ferdigstilt). På overflaten har den engimatiske artistens univers forholdt seg relativt stabilt siden 2001; låtene er også i denne runden skrevet sammen med Hod David, og de strekker seg fortsatt elegant ut på det mjukeste møblementet i det urbane musikkrommet, omtrent slik det ble snekret sammen av Marvin Gaye (via Leon Ware) og Al Green mens Maxwell fortsatt ventet sine første melketenner.
To justeringer er imidlertid hørbare allerede fra det sterke åpningssporet ”Bad Habits”: Tekstene sirkler i større grad enn tidligere rundt kjærlighet av den ugreie typen, mens lydbildet lener seg ytterlige mot organiske elementer (sjekk for eksempel blåserne og D’Angelo-drivet på den intenst nydelige singelen ”Pretty Wings”). Vokalmessig drar Maxwell hardere på enn noensinne (”Help Somebody”, ”Love You”), og de eneste antydningene til dødpunkter inntreffer på tampen av albumet, som ender en smule statisk (”Playing Possum”) og lettvint (”Phoenix Rise”).
Maxwell – Pretty Wings (Official Music Video) – Click here for more free videos
Musikk som dette selger ikke i Norge; det blir for displinert og delikat for vår furede, værbitte og knudrete folkesjel. Mangelen på motstand mistolkes som noe uhederlig og falskt, og BLACKsummers’night lener seg verken mot retroelementene eller ”relevansen” som kunne gjort dette til en hjemlig salgsbegivenhet á la Raphael Saadiqs plate av fjoråret. Men om du interesserer deg det minste for moderne, urban musikk, er dette en plate som gjør ventingen på at D’Angelo skal få ut fingeren og følge opp Voodoo betraktelig enklere.
Marius Asp
