Jimmy Eat World - Hovescenen, Hovefestivalen
Terningkast 5

Storveis sommerfuzz

Jimmy Eat Worlds hitparade på Hove viser hvor bra lettfattelig collegerock kan være på sitt mest utadvendte.

De ser ikke akkurat ut som rockestjerner, Arizonabandet Jimmy Eat World. Et godt voksent, høyst ordinært utseende knippe med fortysomethings (samt en yngre gjestekeyboardist) med en kleskode som minner mest om rollefigurene i Alle elsker Raymond – men med det sterke best-of-materialet de spilte på Hove denne tirsdagen var det definitivt dét de var. På forhånd var det en viss engstelse for at de bare kom til å spille låter fra sin relativt anonyme sisteplate Invented (2010) og unngå deres 2001-klassiker Bleed American (noe som, hvis så hadde skjedd, ville vært en musikalsk fallitt på linje med at Weezer ikke skulle spille noe fra The Blue Album), men denne angsten forsvant lynkjapt.

Hitfesten var allerede et faktum når de som åpningslåt banket igang med «Bleed American» (eller «Salt Sweat Sugar», som den ble hetende etter 9/11/01) – deres største radiohit her til langs og langt på vei deres aller beste øyeblikk, og når de gikk rett over derfra til enda en låt fra Bleed American, «A Praise Chorus», var konsertens suksess allerede godt på vei etablert. Det er tydelig at det også blant festivalens yngste publikum er nevnte album som er høydepunktet – noe bandet spiller bevisst på: to andre storsingler derfra runder av settet. Ellers er det en klar styrke at de styrer klar av alt som lukter av smørsang, her er det bare de kjappeste singlene som får innpass. De spiller til og med «Blister» fra nitttitallsemo-bautaen Clarity – den eneste låten sunget av gitarist Tom Linton, og et kledelig avbrekk fra Adkins’ noe monotone stemmeprakt.

Godt hjulpet av fabelaktig stadionlyd fikk bandet med seg et stort publikum på allsang på omtrent alle låtene – godt gjort for et band som neppe har rundet tusen solgte album her til lands. Dette viser Jimmy Eat Worlds store styrke: en godt innstudert sans for å trykke på de rette refrengknappene, og når de trår til for fullt et det vanskelig å ikke kauke med på tekster som i en hvilken som helst annen setting ville ha fremkalt hetetokter og en lett rødming («Never mind these are harder times, I can’t let it bother me, it takes my pain away» fra «Pain», eksempelvis).

Det er ikke uten grunn at denne typen enkel, fuzzkledt collegerock er en sjanger som aller best nytes under sommersolen – disse 45 minuttene med lettfattelig glede er et perfekt eksempel på dette – og det finnes ikke mange som er hvassere enn Jimmy Eat World når de er såpass frempå som her. En gjennomsvett og takknemlig Adkins har all grunn til å være fornøyd med både publikum, været og innsatsen denne ettermiddagen i Arendal, og det har vi i publikum også, som fikk en konsert kjemisk fri for ballade og midtempo. Dette var fuzzglad hedonisme fra en av sjangerens aller fremste ambassadører.

Jørgen Hegstad

Dette spilte Jimmy Eat World:

«Bleed American»
«A Praise Chorus»
«My Best Theory»
«Futures»
«Big Casino»
«Work»
«Blister»
«Let It Happen»
«Evidence»
«Pain»
«The Middle»
«Sweetness»