12 år er gått siden Mew raste inn i offentligheten. Gjennombruddsalbumet Frengers var en smeltedigel av både sjangre og følelser. Det storslåtte lydbildet var vanskelig å kategorisere; det bød på både prog-rock, post-rock, drømmepop, shoegaze og synthpop. Vokalist Jonas Bjerres nærmest transparente stemme formidlet både lengsel, håp og angst, og den teatralske musikken var en gavepakke til eksistensielt forvirrede musikkelskere. Albumet har tålt tidens tann; et drøyt tiår senere evner fremdeles «156», «She Came Home For Christmas», «Comforting Sounds» og «Am I Wry? No» å røske tak i hjerterota.
Mew skapte utvilsomt et eget univers, som sto seg godt også på Frengers-oppfølgeren, det dunklere ...And the glass handed kites (2005). Musikken var fortsatt overskuddspreget og engasjerende – for foreløpig siste gang.
Tittelen på 2009-albumet No more stories are told today I’m sorry they washed away no more stories the world is grey I’m tired let’s wash away sa det meste om sinnsstemningen som preget musikken. Det boblende og genuint energiske var borte, og selv ikke den seks år lange pausen danskene har hatt siden albumet med den altfor lange tittelen har greid å lokke det frem igjen til ferske +-.
Åpningslåt og førstesingel «Satellites» starter med en følsom gitarintro, og bygger seg gradvis opp til et atmosfærisk epos på seks minutter. Det er Mew slik vi kjenner dem, og umulig å ikke høre hvilket band som er i sving. Men til tross for de mange vokallagene, den hardtarbeidende gitaren og alle vendingene den rike produksjonen tar, er låta både kjedelig og forutsigbar. Etter utallige runder med lytting og rause porsjoner velvilje gir den fremdeles usedvanlig lite tilbake.
Nettopp forutsigbarheten er det gjennomgående problemet på +-. Albumet byr ikke på en eneste overraskelse. Det mest oppsiktsvekkende ved utgivelsen er at det overhodet ikke virker som bandet har forsøkt å utfordre seg selv. De har forholdt seg til oppskriften som har fungert tidligere, men glemt å tilsette det viktigste; det som kan kalles vilje, nysgjerrighet, overskudd eller sjel. Forsøkene på noen tidsriktige grep – som den trendy, nittitalls r&b-gitaren i «Making Friends» – føles tvunget. Selv om det aldri er katastrofalt lavt nivå på +-, er inntrykket av at det meste er sagt og gjort tidligere, uunngåelig.
Som alltid svinger Mew seg mellom det skjøre og det voldsomme. Låtene skifter ofte tempo og uttrykk. Allikevel er albumet forbløffende monotont. «Water Slides» går relativt rolig for seg, og er albumets mest minneverdige låt. Den skiller seg ut nettopp ved ikke å være påtrengende, selv om det også her er tydelig hvor inspirasjonen kommer fra: Låta trekker linjene tilbake til «Comforting Sounds» fra Frengers, som er en av bandets største suksesser.
Det er store følelser i sving i Mew-leiren. Både musikken og tekstene er dramatiske. Men ulikt tidligere bragder oppleves +- verken ektefølt eller engasjerende. Den lyse og klare vokalen og de snodige tekstene til Jonas Bjerre fremstår mest av alt som messing på autopilot – og albumet er en tydelig påminner om at det som er storslått, ikke nødvendigvis er stort.
Trine Aandahl
