The Strokes - Hovescenen, Hovefestivalen
Terningkast 4

Stryker medhårs

The Strokes samler festivalpublikummet mellom 20 og 40 år til en nostalgitung og velspilt seanse.

Av og til lønner det seg å stille med lave forventninger. Ryktene om et The Strokes som lenger ikke tåler trynet på hverandre florerte under lanseringen av bandets fjerde album, Angles, tidligere i år, og det ujevne innholdet på platen gjorde lite for å dementere dem. I tillegg huskes Julian Casablancas’ skakkjørte solokonsert på Amfiscenen i fjor med gru; en fyr som knapt så ut til ut å ense at han befant seg på en festivalscene kvernet seg gjennom nytt og gammelt materiale med en likegyldighet som smittet over på publikum før noen hadde rukket å si “Hard To Explain”.

Alle spor av interne stridigheter er imidlertid møysommelig feid under sceneteppet på Hove-onsdagen. Det ser tvert imot mistenkelig ut som bandet koser seg på sammen, med et mulig unntak av Casablancas, som sedvanen tro best kan oppsummeres som frakoblet. Det uforståelige vrøvlet mellom låtene er likevel tonet ned, og et fokusert band tar umiddelbart tak i et langt under halvfullt festivalområde med “Is This It”, “Reptilia” og “Under Cover Of Darkness”.

Timelapse fra The Strokes på Hove (anmeldselsen fortsetter under):

(Video: Photostudio Tomaszewicz)

Antagelsen om et sett tungt på materiale fra bandets eneste fullblodsklassiker, debuten Is This It, viser seg også bare delvis å holde vann, med sju av totalt 18 låter løftet derfra. De resterende låtene stammer i stor grad fra Room On Fire og Angles, med smellvakre “Under Control” som det kanskje sterkeste enkeltøyeblikket. Ellers er det forutsigbart nok “Last Nite” og “Someday” som utløser de lykkeligste tøysedansene i publikum, godt fulgt av “Under Cover Of Darkness”, der en tungt ruset entusiast løper mot scenen og på det nærmeste river en åndsfraværende anmelder i bakken i samme slengen.

Rusk i maskineriet forekommer. Casblancas glemmer teksten til “Meet Me In The Bathroom” og må starte på nytt. Vokalen hans, en skjør faktor i konsertsammenheng, er gjennomgående skrudd grøtete og vrengt, og et ekkelt feedback lurer bak i lydbildet på flere av sangene, aller tydeligst dem som i utgangspunktet mer enn gitarskjærende nok (som “Taken For A Fool”). Låtmaterialet begynner først å knirke mot slutten av showet, med den småkjedelige “Life Is Simple In The Moonlight” og enerverende “Juicebox” ustrategisk lagt nær tampen av kvelden.

Til tross for at store deler av Hoves horder av tørste, kåte og regnvåte festivalkids målbevisst strener fra Tinie Tempah i amfiet og direkte inn i campen, uten å ofre de aldrende New York-hipsterne på scenen så mye som en tanke: The Strokes serverer en velkommen, velspilt pustepause for de øvrige av Hoves trengende. Av og til er det mer enn nok.

Marius Asp

Bildegalleri fra konserten

Dette spilte The Strokes på Hove:

1. “Is This It”
2. “Reptilia”
3. “Under Cover Of Darkness”
4. “Hard To Explain”
5. “Someday”
6. “Taken For A Fool”
7. “Trying Your Luck”
8. “You Only Live Once”
9. “You’re So Right”
10. “Whatever Happened”
11. “Gratisfication”
12. “Meet Me In The Bathroom”
13. “NYC Cops”
14. “Life Is Simple”
15. “Juicebox”
16. “Last Nite”
17. “Under Control”
18. “Take It Or Leave It”