Kelis - Kongescenen, Slottsfjellfestivalen
Terningkast 2

Sur milkshake

Lydverkets tohodede anmeldertroll Andreas Øverland og Marius Asp diskuterer seg fram til en dom over Kelis-konserten på Slottsfjell.

Noen konserter er så komplekse av natur at det krever to minst anmeldere til å oppsummere dem. Kelis’ fragmenterte, korte og forvirrende oppvisning på Slottsfjellfestivalen er en av dem. Vi overlater ordet til våre utsendte, Andreas Øverland og Marius Asp.

Marius:

Så, altså. Jeg elsker vel ikke helt den siste skiva til Kelis, Flesh Tone. Men samtidig er det noe modig over New York-damas vilje og evne til å fornye seg selv. Min personlige favoritt i katalogen hennes er den Neptunes-knottede Wanderland, men jeg tviler på at hun engang vil spytte i den retningen, nå som hun har blitt tekno og greier.

Andreas:

Tekno og tekno, fru Blom. Er vel ikke akkurat G-Ha-shit den siste skiva.  Svak er den, og litt vel mye eurocheese består den definivt av.  Med “In Public”, “Blindfold Me”, “Trick Me” og “Milkshake” i backkatalogen burde dog en Kelis-gig ose sex, om ikke annet. Dama er jo mest kjent for å lage reale pulelåter, noe som i utgangspunket appellerer.

[konserten begynner]

Marius:

Hva skjer nå? Ørene mine dauer av en real overdose bass. For første gang begynner jeg å heie på Nas i dette romantiske dilemmaet; det virker jo ikke som om Kelis aner hvor hun vil, eller hvordan hun vil komme dit. Starten av konserten er noe av det verste jeg har sett på norsk jord.

Andreas:

De første femten minuttene, og strengt tatt resten av gig’en, er en en lydmanntragedie. Kelis blir skrudd perverst dårlig, og selv om lyden definitivt er et problem, er ikke den stadige vekslingen mellom bassdrønning og diskantskjæring mest alarmerende. Den prisen tar Kelis idet hun blåser av “Milkshake” i en elendig “Never Gonna Give You Up”-versjon hvor der blir overtydelig at hun knapt synger. Backingtracket tar altfor, altfor stor plass. Merkelig at lydmannen ikke klarer å skru et backingtrack.

Marius:

Ja, rent bortsett fra at hun brukte Madonnas “Holiday” i den versjonen, din ungfole. Men jeg venter på at hun skal ta grep på sin egen konsert. uten at det skjer. Hun bruker en drøy halvtime på å konsolidere sitt rykte som mellomsnerk; en slags krysning mellom nyadlet, kald elektroprinsesse og novelty-orientert r&b-dronning in the works.  Men ingenting skjer. Vokalen er, som du nevner, under enhver kritikk. Men verre er det at musikken aldri engasjerer. Synes du ikke?

Andreas:

Uengasjerende er defintivt et nøkkelord. Fem lasere, tre DJ’er og ett trommesett bidrar ikke til å skape noe som helst, og hele veien lener dama seg på andres låter for å klare å gjennomføre. Hun går på til ” Sweet Dreams”, bruker “Never Gonna Give you Up” A.K.A “Holiday” og må patetisk nok lene seg på Major Lazer for å skape moro. Det drittfulle publikummet kan klappe for liket av en konsert så mye de vil – “Brave” og “Scram & Shout” blir aldri noe annet enn bleke, bortskrudde kopier av låter som kunne ha funka i en annen setting. Forøvrig skal det sies at du hadde fryktelig rett da du nevnte midtveis i konserten at Kelis sitt forsøk på å rekontekstualisere seg selv i en New-York-disco-anno- 1979-ramme spiller totalt fallitt. Laser er ikke sexy i seg selv, noe Kelis ser ut til å glemme. Hvor er råskapen? Hvor er sjela?

Marius:

Og hvor er Nas? Han reiser vel rundt med disse reggae-folkene først og fremst for å betale barnebidrag, kjenner jeg vår brutale verden rett. Kelis kommer etter alt å dømme til å ha trøbbel med å booke seg inn på festivaler etter så dårlige avleveringer som dette, så kanskje reggeafiserte versjoner av “One Mic” er tingen framover. Konserten på Slottsfjell er uansett bare til å skamme seg over.

Andreas:

Tja. Synes du er litt vel usaklig, Asp. Spør du meg går manglen på sexyness langt utapå barnebidragsproblematikk. Når  dama, som burde vært sexy som fuck velger å avslutte med en av verdens minst sexy låter – Black Eyed Peas’ grønnjævlige “I Gotta Feeling”, er noe oppriktig galt.  Hvorfor spiller hun ikke “In Public” eller “Blindfold Me”? Hvorfor spiller hun kun 35 minutter? Hvorfor skjer det ingenting? Og hvorfor i all verden synger publikum riffet til “Seven Nation Army” gjennom hele konserten? Det føles ut som om jeg befinner meg i et parallelt univers der Kelis er stygg og musikk er dritt. Hadde hun enda forsøkt en halvtime til skulle jeg kalt det et forsøk, men en knapp halvtimes konsert er for arrogant, selv for meg.

Marius:

Jeg ser desperasjonen din. Og jeg er tilbøyelig til å høyne. Men verst av alt er, som du nevner, alle disse drita folka som driver og synger på “Seven Nation Army” før, under og etter konserten. De får meg til å føle at jeg har astma, eller en annen snikende lungesykdom. Urinstøv i hjernen, er det mulig å få?

Andreas:

Vel. Kelis-låter får man iallfall ikke på hjernen etter konserten. Jeg merker jeg er skuffa. Skikkelig, skikkelig skuffa. Folka hadde det gøy, da, men om det er en bra ting eller ikke, vet jeg ikke.  De jubla jo for Giggs også, tross alt.

Marius:

Vel. Folk jubler jo for alskens tøys. Været var jo i det minste godt. Vi får ta med oss det vi kan.

Anmeldelse: Rox, Slottsfjell: Roxrevyen (5)

Anmeldelse: Juliette Lewis, Slottsfjell: Stjerne uten låter (3)

Anmeldelse: Giggs, Slottsfjell: Bass i dass (1)

Anmeldelse: Bilal, Oslo Live: Stjerne i solnedgang (5)

Anmeldelse: Kent, Oslo Live: Sur nedbør over populære svensker (3)

Anmeldelse: Kelis, Slottsfjell: Sur milkshake (2)

Anmeldelse: Donkeyboy, Slottsfjell: En snau time i Drammen (2)

Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.

Kelis - Slottsfjellfestivalen 2010. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
Kelis - Slottsfjellfestivalen 2010. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3