Surrete mester

Rick Ross leverer overskudd og opptur, men kan ikke noen rundt ham stramme seg opp og av og til si nei?

Kriminalitet lønner seg kanskje ikke, men å rappe om det er innbringende om man har litt arbeidsdisiplin. Miami-bamsen Rick Ross er nå ute med sitt sjette soloalbum på under åtte år, og fire av de første har tronet øverst på Billbords albumliste.

Slik kommersiell suksess gjør at man kan ringe kontofonen og lage mellomprat av det (92 millioner dollar!), slik Rick Ross gjør på Mastermind . Men mon tro hva fansen får servert i 2014, bortsett fra den automatiske stemmen fra Ross sin telefonbank? Det må være lov å håpe på et mesterverk à la Teflon Don.

Det er hvert fall tydelig at Ross går for hardere stemning enn God Forgives, I Don’t, som kollega Ali likte, men jeg personlig synes ble litt for myk. Mike WiLL Made It produserer røft på «War Ready», den tidligere sandkassefienden Young Jeezy kjører seg opp med gjestevers, og det hoies og kjeftes over en beat så sirupseig og buldrende at man kan telle 1001…1002 mellom skarptrommeslagene.

Første halvdel av Mastermind er en fornøyelse å høre på. Referansene sitter løst, fra Bill Belichick til evinnelige Scarface-hint, produksjonene er filmatiske og spruter av overskudd, og Ross leverer fargerike linker om gangsterlivet: «I seen a rich nigga go to jail/He put Wi Fi in his cell/Middle of the night, my nigga wanna Skype/I just count money for him, that shit just get him hype». Det er som å lese en voksen versjon av Donald Duck & co., heia B-gjengen!

Linjen er hentet fra «Drug Dealer Dreams», en av platens flotteste spor. Ross drømmer seg bort i ville metaforer og storslagen selvpromovering, låten minner om «Triple Beam Dreams» fra Rich Forever-mixtapen, og Ross er nok en gang på sitt beste når han får stå uforstyrret på torget og rope ut sin selvtilfredshet. Som han selv sa for noen år siden: «put a statue of a n***a in the middle of the city!».

Den samme stemningen slippes løs i «Nobody», men her som en nyinnspilling av «You’re Nobody (Til Somebody Kills You)», den bekmørke låten som avsluttet Notorious B.I.G.-svanesangen Life After Death. Beaten er den samme, Diddy styrer butikken på sidelinjen, og Ross gjør en overraskende god jobb med å hylle og kanalisere Biggie. Stemmen rasper og beveger seg slik Biggie gjorde på sitt karakteristiske vis, og selv om en slik frekk og kynisk gjenskaping av Biggie-magien ikke skal fungere, er det gåsehudtendenser her.

Jay-Z-samarbeidet på «The Devil Is A Lie» er også sprettent og preget av overskudd, mens The Weeknd gjør «In Vein» til den fineste raplåten siden The-Dream og Pusha T følte seg gjennom «40 Acres». Avslutningen med Lil Wayne på beats fra J.U.S.T.I.C.E. League på «Thug Cry» gjør seg også fortjent til en plass på albumet.

Det mangler ikke på isolerte høydepunkter på Mastermind, men samtidig fremstår albumet tilfeldig satt sammen. Der Teflon Don var Rick Ross-ambisjoner komprimert til 11 låter med selvsikkerhet, og Deeper Than Rap hadde karrieretopper som «Yacht Club», «Mafia Music» og «Rich Off Cocaine», er Mastermind lyden av Rick Ross som kaster ut agn på alle sider av yachten. Brisling eller feite tunfisker, all fisk skal i båten! Han vil være hard gangster, myk klinegutt, vis mann og ansvarlig type på samme tid, og det ender opp med å bli for mye, for mange ganger. Han sprer seg for tynt.

Det positive med ønsket om å nå alle, er at Ross etter Reebok/molly-skandalen har blitt snillere med damene, siden han har skjønt at daterape ikke bare var dårlig for business, men også beint frem galt å synge om. Notert.

Men hvordan den lange skit-en hvor damer snakker om handlevanene sine har kommet gjennom sikkerhetsnettet er en gåte (nå som WIMP tilyr lossless, kan de kan by på skitless også?). Mustard-produserte «Sanctified» er skuffende fra gjest Kanye West sitt samlebånd, og «BLK & WHT» er bare med fordi Ross er bitter over at «#fuckwithmeyouknowigotit» landet på Jay-Z-plate.

Som helhet er Mastermind rett og slett rufsete satt sammen. Noen har ikke gjort jobben med å si til Ross at han skal sette platen på 5:2-diett. Her bør det slankes, folkens. Vedkommende som godkjente den komplett ulure ideen om å lage en deluxe-utgave med 19 spor, bør oppsøke NAV Miami sporenstreks og melde seg tjenesteudyktig.

Oppsummert? Mastermind er en god plate, men det kunne vært et mesterverk der oppe med Teflon Don. Langt inne i min tegneserierapsjel ønsker jeg at det er en ubestridt klassiker, årets album etc. Men drømmetenkning til tross – det er jo som Rick Ross selv sier på «Mafia Music III»:G.A.B.O.S.

Asbjørn Slettemark