Tyler, The Creator - Goblin
Terningkast 5

Svart framtid

Årets mest hypede album er blitt en bekmørk, selvrefleksiv, absurd, smakløs og ekstremt fascinerende affære.

Ting går fort om dagen. Fra å være et navn kjent for et knippe unge menn som bruker overdrevent mye tid på diverse forum for vestkyst-rap, smalt det fort for kollektivet Odd Future Wolf Gang Kill Them All og frontfigur Tyler, The Creator i høst. Etter at låta «Yonkers» traff YouTube, Tyler sparka ned en fan i pit’en på SXSW og OFWGKTA reiv ned Jimmy Fallon ble plutselig Odd Future utropt til hiphopens redningsmenn og det nye Wu-Tang samtidig (på tross av at et langt mer fruktbart sammenlikningsgrunnlag rent musikalsk er tidlig Three Six Mafia.) I tillegg kan man tilsynelatende knapt gi ut et musikk- eller livsstilsmagasin denne måneden uten å putte det barnslig overlegne blikket til Tyler, The Creator på forsida.

OFWGKTAs unge, breiale og alternative tilnærming til musikk generelt og intervjusituasjoner spesielt traff med andre ord et eller annet. Det er både lett og fristende å overanalysere OFWGKTA, sette dem inn i en haug av kontekster, kaste på ord som «transgresjon» og «symbolsk opprør», fokusere på at skiva er gitt ut på britiske XL og glemme at Goblin først og fremst viser frem en 20 år gammel gutt som tilsynelatende er mest hypp på lage musikk. Det skal vi altså ikke.

Fra førstesporet “Goblin” blir det klart at Tyler følger sporet fra 2009-skiva Bastards. Også denne gangen er det en fiktiv dialog med en terapeut som er rammeverket for Tylers konstant selvkommenterende, bekmørke, tidvis hysteriske tekstlinjer. Musikalsk er det hele oppdatert, og produksjonene er gjennomgående hakket sterkere på Goblin enn på den to år gamle debuten.

Som rapper har Tyler langt fra noen vanvittig flow (noe han selvsagt kommenterer allerede i åpningssporet), men som tekstforfatter og låtskriver besitter han et ubestridelig talent for å levere tekslinjer som spenner mellom det selvutleverende, hjertet-utapå-skjorta-ærlige (som de stadige, hjerteskjærende refransene til faren) og det totalt absurde, delvist smakløst formulerte sinnet han retter mot alt og alle. Tekstlig kan den geniale åpningslinja på «Yonkers» – “I’m a walking paradox… no, I’m not” stå som del til helhet, og resultatet er at man nihører etter hver eneste linje gutten legger. Liten tvil om at han operer i et spenn en viss Detroit-rapper gjorde til sitt 15 år tilbake, med andre ord.

Tyler, The Creator – “Yonkers”:

Kvinnehatet og smakløsheten vil sannsynligvis støte en haug med lyttere, som intendert («rape a pregnant bitch and tell my friends I had a threesome»), og låter som «Radicals» (som inneholder OFWGKTA-anthem-refrenget «Kill People, Burn Shit, Fuck School») og «Transylvania» blir neppe omfavnet av radio med det første. Samtidig: Folk som har hørt en horrorcore-låt eller tre tidligere (eller sett R.A. the Rugged Man live) vil neppe la seg provosere nevneverdig.

Derfor skinner også Goblin kanskje vel så sterkt på låter som «She», «Analog» og «Her». Førstnevnte har med seg Odd Future-kollega, superprodusent og R&B-stjerneskudd Frank Ocean som legger et nydelig refreng til en forholdsvis myk Tyler-tekst på en glimrende produksjon (jada, han sleper en dama etter håret ut i skauen til slutt), sistnevnte på en produksjon OutKast verdig, med Facebook-pokes og lange blikk i klasserommet i sentrum (i første vers, i det minste). Pluss i boka også for overraskelsken «Bitch Suck Dick» – en artig Waka Flocka Flame-hyllest, gjort med mye kjærlighet og en haug med hi-hats.

Ikke alt her er like bra, som seg hør og bør for en tjue år gammel illsint rapper med altfor mye på hjertet, og de tidvis rugged produksjonene er defintivt en smakssak. Samtidig er den litt presserende følelsen, som han (selvsagt) kommenterer på tittelsporet (“so I try too hard, huh?”)  vanskelig å besvare med annet enn et anerkjennende nikk. Tidvis blir ordspillene i overkant mange, og de tilsynelatende ærlige innblikkene for få til at Goblin står igjen som den massive utgivelsen hypen skulle tyde på. NME-coveret er faktisk mer sjokkerende enn punchlinene om voldtekt, til syvende og sist. Sånn går det kanskje når annerledeshet for annerledeshetens skyld blir en kvalitetet i seg selv.

Andreas Øverland