Brockhampton - Vindfruen, Øya 2018
Terningkast 4

Sympatiske gjøglere

Litt her, litt der. Godkjent fra rapgruppen på deres første besøk i Norge.

– Make a big ass circle. Moshpit! Brockhampton er ikke overraskende giret når de gjester kongeriket for første gang. Og hvorfor skal de ikke være det når de høster inn moro etter et par gode år med mye eksponering? Skulle bare mangle, si.

Mølje blir det, og folkemengden foran scenen går apeshit, på godt norsk. De seks på scenen, anført av Kevin Abstract, koser seg glugg i hjel. Og det er passe eiendommelig at de kaller seg selv et boyband, noe som gjentas flere ganger i kveld. Halvkoreograferte greier og tilhørende likt antrekk. Søtt.

Rapfans er stort sett enige i at sammenligning av denne produktive gjengen med, eh, forløperne Odd Future er en doven parallell. Men det er heller ikke usant, spesielt etter kveldens opptreden på Vindfruen. Likhetstrekkene strekker seg over på flere plan. Do-it-yourself-mantra, masse folk i kretsen, jovialitet og ikke minst det kreative kaoset som sterkeste fellesnevner.

Dette er strengt tatt Odd Future, men kalkulert. Ikke at det er noe galt i det, for all del. De blander hardt (“1998 Truman”, “Gummy”) og nesten-r&b (“1999 Wildfire”, “Rental”). Til tider føles det som en forlenget by:Larm-konsert hvor man skal vise frem mye; rotete og kantete med hissige raps et sekund, rolig og vakker gitarballade (“Summer”) i det andre. Variasjonen er der. Kanskje litt mye der.

Det er første gang gruppen gjester kongeriket, og de gjør seg ikke på noen som helst måte bort. Disse gutta kommer sannsynligvis til å vokse større. Oppsummert får vi kalkulert crazyness og en slags utstilling av ferdigheter på en onsdag. Hvorfor ikke.


Ali Soufi-Grimsrud