Håkan Hellström høres mett ut på Øyafestivalens avslutningskonsert.
Rusten romantiker
festivalsommer11
Voksensmerter
Maria Mena formidler sterke og hudløse øyeblikk bedre enn de fleste her til lands, men et traust band gjør at hun av og til fremstår mer fornuftig enn godt er.
Dette er hardcore
Av og til tenker jeg at det endelige målet med livet er å se Jarvis Cocker på en scene så ofte som mulig.
Godmodige hauker
Et av nittitallets flotteste countryrock-orkestre sørger for en en trivelig time på Enga, men ikke stort mer.
Monstre i dagslys
Monster Magnet anno 2011 er kun forbeholdt de som synes at minst ti år gammel weed og todimensjonal, forutsigbar rock er en giftig kombinasjon.
Det gode liv med Alaska
Et eksplosivt talent får vist seg fram for et våkent formiddagspublikum, men Jonas Alaska har fortsatt noen låtskriverrunder å gå før potensialet lar seg realisere fullstendig.
Den siste salve
Kings of Leon gir Roskilde 2011 et ufortjent godt ettermæle.
Tamme aper
Ifølge britisk presse er Arctic Monkeys det beste som har skjedd rocken de siste fem år. Det så vi lite til på Roskilde.
Hove til Ibiza
deadmau5 er for oss som synes det kunne vært gøy å like Swedish House Mafia, uten at vi får det til. Og for en del som faktisk liker dem.
Allsang på grensen
De avslutter Hovefestivalen med publikum i sin hule hånd, men sirkus og gjøgleri truer stadig med å ta bort fokuset fra bandet Kaizers Orchestra.
En blodfanodyssé
Med en setliste kun for sine aller mest dedikerte fans distanserer The Mars Volta seg fra både sine øvrige tilhengere og det resterende publikummet.
Fremtidens Rhodos
Et åpenbart nervøst Rumble In Rhodos åpner anstrengt, men avslutter som et band med stort potensial for stadionscener.
Siste kveld med gjengen
Ilter hardcorepunk og hard rock er både en utstrakt festivalneve og et effektivt drapsvåpen i hendene til The Bronx.
Drømmedråper
Med drømmende melodier og sårt støy imponerer lovende Dråpe stort.
Dyktige arkitekter
Med et stort engasjement og musikalsk talent gjør britene i Architects hovepublikummet en formidabel tjeneste.
Festivalenes isdronning
Med et ekstremt stramt og vellydende show står Robyn bak årets ubestridelig største festivaløyeblikk hittil.
Skuffende kjappis
Hadde DJ Quik brukt mer tid på sine egne låter og mindre tid på døde rappere ville vi kanskje fått en konsert en legende verdig.
Utmattende avantgardisme
These New Puritans gir ikke ved dørene på Hoves til nå mest krevende konsert; det ble en messende studie i monotoni som man enten elsket eller ikke kom inn i.
Flytende festivalfokus
De lokale stolthetene i Vågsbygd Handy burde brukt sin tilmålte halvtime i ettermiddagsregnet på Hovescenen bedre.
Stinn av kos
Med varme hender og hjerter bringer Stina Stjern og vennene hennes trøst inn i en stusselig og våt publikumsgjengs formiddag.