Arctic Monkeys - Orange Scene, Roskilde Festival
Terningkast 3

Tamme aper

Ifølge britisk presse er Arctic Monkeys det beste som har skjedd rocken de siste fem år. Det så vi lite til på Roskilde.

Arctic Monkeys er et erkebritisk band, som ikke bare lener seg på gamle storheter som Oasis og Libertines musikalsk, men som også ivaretar arrogansen som har preget mange av øyrikets popstjerner. Lørdag kunne Alex Turner & Co med fordel tonet ned den kule likegyldigheten og i stedet prøvd å få musikken sin ut til folket.

For det er noe galt når et band som i løpet av fem hektiske år har ristet mange popperler ut av jakkeermet ikke klarer å tenne et vennligsinnet festivalpublikum før 45 minutter uti konserten. Og da selvfølgelig med monsterhiten «I Bet You Look Good On The Dancefloor» fra debutalbumet Whatever People Say I Am, That´s What I´m Not, som det er bortimot umulig å ikke lykkes med.

Før det handlet Roskilde-konserten mye om rå energi og skurrete melodiøsitet. Ingredienser som sammen med bandets gode materiale burde sikret tenning både på og nedenfor scenen, men som denne dagen dessverre endte i det uforløste. Og som allerede i åpningsminuttene med «Library Pictures» og «This House Is Called Circus» viste at de unge Sheffield-guttas forkjærlighet for brå temposkift kan bli vel mye, når de flere ganger tøyde «narrestoppene» til noe som nærmest ble småpauser i sangene. Ikke akkurat noe som hjelper på flyten og kontakten med de 45.000 menneskene på sletta foran Orange Scene.

Det er synd, for i partier kunne vi høre potensialet til storhet som ligger der, som i eksempelvis gamle «Dancin Shoes» og nye «Brick By Brick», hvor Jamie Cooks gitar snirklet seg suggererende rundt melodilinja og omfavnet publikum. Men det var bare så altfor sjelden vi fikk slike øyeblikk, og kontrasten til Arctic Monkeys rett-på-energiske konsert på en mindre Roskilde-scene for noen få år siden var slående.

Kanskje var lørdagens seanse bare «en dag på jobben»-konsert for bandet. Kanskje er de fire gutta i midten av 20-årene for umodne for å takle storsceneformatet. Eller kanskje har den raske og store suksessen kombinert med det høye arbeidstempoet ganske enkelt tappet bandet for den entusiasmen som energisk rock er så avhengig av for å fungere. Uansett hva svaret måtte være, var det mye som manglet lørdag.

Helt mot slutten av konserten kastet riktignok Alex Turner jakka midt i «When The Sun Goes Down», mens allsangen runget og konserten endelig tok av. Det var bare så altfor seint, og der og da var det umulig å ikke tenke på Janove Ottesen og Kaizers Orchestra, som med energisk jobbing på den samme scenen hadde fått folkehavet til å eksplodere av glede bare et par timer tidligere. Noen ganger er hard jobbing definitivt å foretrekke framfor kul arroganse.

Leif Gjerstad