Passion Pit - Gossamer
Terningkast 4

Tegnestifter blant glitteret

Mørke tekster og lystige melodier preger Passion Pits andre album, som til tross for ensartethet står til godkjent.

Jeg må innrømme at det ikke ble dvelet spesielt mye ved tekstene da Passion Pit slapp Manners (2009) – til dét var låtene for lette å danse ubekymret til. Nå, andre gang ut, er det like mye ordene som de fengende melodiene som preger Michael Angelakos og hans kumpaner på et album som gir deg mye av det samme som forgjengeren.

Angelakos’ angst har mange fasetter, og Gossamer finner rom for et vidt spekter av disse. Fra selvforakt i “I’ll Be Alright” (“My pain is wasting and I feel like I’ll explode”), kjærlighetssorg i “Cry Like A Ghost (“Silvia, right back where you came from, you’re a danger, heartbreaking in number”) til finanskrise i “Take A Walk” (“But then my partner called to say the pension funds were gone, he made some bad investments now the accounts are overdrawn”), pakket inn i store, stampende rytmer, hvasse synther og delikate strykerarrangement. De av dere som likte eksempelvis “The Reeling” og “Sleepyhead” fra debuten, vil finne mye å like også her.

Ikke at det er noe galt i det, for Gossamer er på mange måter en nærmest plettfritt videreutviklet og raffinert utgave av Angelakos’ låtskriving. Høydepunktene kommer spesielt tett innenfor de første to tredelene, og “Carried Away”, “I’ll Be Alright”, “On My Way”, “Cry Like A Ghost” og “Hideaway”  er alle glimrende eksempler på dét – mens albumbeste “Constant Conversations” er den eneste låten som stikker seg ut fra formelen, med acapellakoring og r&b-tempo.

Det går kanskje ikke opp for lytteren med én gang, men når “Constant Conversations” så kommer i sin relative annerledeshet, er det akkurat avvik fra den brutale dansepopformelen som savnes i lengden. Der tekstene er skarpere og bedre formulerte enn noen gang, er melodiene mindre kantede og mer forutsigbare. Spesielt lider avslutningstrioen “Love Is Greed”, “It’s Not My Fault, I’m Happy” og “Where We Belong” av dette, og på dette tidspunktet har man rett og slett gått litt lei av Passion Pits tross alt temmelig massive og insisterende lydbilde og falsettsang.

Når det er såpass mange relativt tunge tekster her, er det ikke rart at de også denne gang går for catchy i melodiveien – et virkemiddel som har funket både før og etter “Dancing With Tears In My Eyes” – og på sitt aller beste er Passion Pit blant de dyktigste i dansegulvsklassen. Man hadde dog ønsket flere muligheter til å roe ned, og Gossamer føles også litt uttværet: den kunne gjerne vært ti minutter kortere.

Jørgen Hegstad