Jeg tar en liten nostalgisk tur tilbake i JAY-Zs historie, og det blir mer og mer tydelig at solokarrieren hans kommer litt i skyggen av hans samarbeidsprosjekter. Den fengende Watch the Throne med Kanye West, et bredt spekter av vakre duetter med Beyonce, og selvfølgelig den svært minnerike Numb/Encore, som JAY-Z og Linkin Park (!?) gjorde i 2004. Herregud 2004, hva skjedde? Bonus: Hvem kan glemme «Empire State Of Mind» med Alicia Keys? Det skal sies at både Blueprint (2001) og The Black Album (2003) ennå står høyt, men de legendariske albumene begynner faktisk å dra litt på åra.
Uansett: Fellesnevneren er at JAY-Z alltid har stått sterkere sammen med andre, men på 4:44 står JAY-Z svært sterkt alene, og det kan se ut til at ventetiden ikke har vært forgjeves. For første gang på lenge er Jay tilbake med et album som kommer til å bli husket.
Allerede på første låt, «Kill Jay-Z», er han i gang med tanker rundt seg selv, og mennesker rundt ham. Det kan spekuleres i om teksten også er et stikk i siden til eks(?) BFF Kanye West. Her er det egoet som står i sentrum, og det er til selvrefleksjon for alle og enhver.
En smud lydmiks på «Smile», der JAY-Z har fått med seg Gloria Carter, får virkelig varmen til å spre seg i kroppen. Låten går dypt inn i familiehistorien til Jay, og når han rapper: «Mama had four kids, but she´s a lesbian» kjenner jeg litt gåsehud, selv med den varme beaten på øret. Han har fått med seg utrolig mange gode samples som gir hele albumet et old-school-preg, og produksjonen er upåklagelig. Den mest skuffende produksjonen er overraskende nok den reggae-inspirerte låten «Caught Their Eyes», der selveste Frank Ocean er med. Det litt masete lydbildet sammen med en litt ustødig stemme fra JAY-Z funker ikke helt i harmoni. Og det hjelper ikke så veldig mye med en litt bortgjemt Ocean på refrenget.
Tittelsporet 4:44 kan muligens være en referanse til bursdagen til Jay og Bey, for de er født 4. desember og 4. september, men konspirasjonsteoriene er sikkert mange. På låten får vi endelig en gjenforening, eller et oppgjør med JAY-Z og Beyoncé. Etter Beyoncés Lemonade har vi ventet spent på en oppfølger til det som helt tydelig var et trekantdrama der Jay kom ut som syndebukken. Men nå har paret nettopp fått tvillinger, og på «4:44» får vi et ekte kjærlighetsbrev aka unnskyldning fra JAY-Z. Koringen på låten er helt nydelig, og når Beyoncé kommer inn mot slutten smelter alle hjerter.
JAY-Z tar også et oppgjør med kulturen som vi lever i med låten «Moonlight». Her får vi en liten påminnelse til da den Oscar-belønnede filmen La La Land ble ropt opp som vinner av beste film. Det ble et ganske sterkt bilde på hvordan verden vi lever i er skrudd sammen da det egentlig viste seg at det var Moonlight, med et afroamerikansk besetning som hadde fokus på LGBT-problematikk, som var de ekte vinnerne. Den fantastiske Lauren Hill gir en ekstra dimensjon til låten, og med den røffe teksten er dette en låt til ettertanke, som burde høres om igjen og om igjen.
Det er ingen tvil om at JAY-Z har levert et godt stykke håndverk med 4:44, og de 10 sporene er virkelig verdt en lytt.
Ingrid Haugen Nonskar
