Next Life - Tårnlunden, Slottsfjell 2013
Terningkast 4

To menn og en androide

Next Life leverte en av festivalsommerens mest bisarre konsertopplevelser samtidig som de bestyrket sitt rykte som et av landets mest kuriøse band.

Klokken er kvart på syv og et av landets mest kompromissløse band står klare på Slottsfjellfestivalens minste (nærmest nusselig) scene, Tårnlunden. Brorparten av de frammøtte – med unntak av en håndfull dedikerte fans – sitter og koser seg i kveldssola med pølser og pils uten å vite hva som snart vil treffe øregangene deres. Jeg kan prøve å gi deg et slags bilde på hvordan Next Life faktisk høres ut, men det er umulig uten å bruke et musikkterminologisk forstørrelsesglass; For trioens uttrykk finner du et sted i mellom det krakilske nintendocore-bandet Horse The Band og den progressive instrumentalmetalen til enmannsbandet og internettfenomenet Cloudkicker – hardt og presist, men også usedvanlig tøylesløst. Next Life 2

Next Life er med andre ord det bandet som virker å være lengst hjemmefra på Slottsfjellfestivalens program selv om de faktisk kommer fra Tønsberg. Da hjelper det lite at det første knippet med låter Tønsbergbandet blåser ut over et stort sett skrekkslagent publikum mister mye form på grunn av trøblete lyd. Heldigvis er bandleder Hai Ngyen Dinh like innbitt som alltid og hans besatte innlevelse smitter etterhvert over på flere enn de ivrigste på første rad.

Og når lyden endelig er i ferd med å ta igjen det lynkjappe bandet (de fleste låtene klokker inn på rundt et minutt) evner låter som “To Run” fra The Lost Age (2009) og “Anti Matter” fra Artificial Divinity (2011) å vise fram bandets overnaturlige egenart. Det er også umulig å ikke la seg fascinere av bandets makeløse trommis, Anders Hangård som helt uanstrengt og uttrykksløs styrer de spastiske låtene som en trommende androide.

Det som allerede var en merksnodig konsertopplevelse blir mot slutten direkte bisarr da Hai prøver å overbevise gitarist Tormod Christensen om at de ikke skal spille den planlagte sistelåta “Infinite Time”. I det han endelig ombestemmer seg forklarer han ydmykt at de egentlig ikke spiller den bra nok live før de taktfast gnager seg gjennom det som ble konserten definitive høydepunkt

Tete Lidbom