Todd Terje - Amfi, Øya 2014
Terningkast 5

Todd Terjes forunderlige reise

Mjøndølingens øyaavslutning er klubbmusikkens svar på et gigantisk hoppeslott. Vanvittig moro, med andre ord.

Smak på ordene: Todd Terje er større enn Röyksopp. Jeg er enig at det ikke er helt faktuelt, men det ligger noe i det, gjør det ikke? Ta i hvert fall betraktning at det er ham og ikke dem som er tildelt æren med å avrunde det første av forhåpentligvis mange år med Øyafestivalen i praktfulle Tøyenparken.

Ikke minst er faktisk 33-åringen fra Mjøndalen i ferd med å gripe til seg posisjonen tromsøværingene hadde for drøye ti år siden, aka Nationens Største Exportvare, Avd. «Elektronisk musikk». Og dét med tilsynelatende kun ett dogme på husketavlen: «Har du lyst har du lov.»

Da er det nemlig helt innafor å krydre debutalbumet som prominent klubbmusiker med låttitler som «Alfonso Muskedunder» og «Leisure Suit Preben», et par jazz handsvennlige ouvertures som parafraserer fjollete gameshows du ikke ante eksistere, eller en tolkning av en åttitallssviske der en aldrende Roxy Music-frontmann gjester. Selv når det kommer til å fylle Øyafestivalen med både kjempecocktails og et knippe av hans favorittmusikere, er det ingen som kan sette ned foten for Todd Terje.

Ikke ulikt sine egne låtproduksjoner – som ofte er flust med deilige akkordprogresjoner – fremstår også Terje Olsens one off-storbandsproduksjon for scenen som den enkleste sak, til tross for at dette etter alt å dømme er iherdig innøvd. Det krever tross alt sitt for å få konserten til å flyte som et sammenghengende dj-sett og samtidig oppnå at livemusikerne utelukkende tilfører musikken langt flere neonfargenyanser enn de fjerner.

Jeg tar en titt på klokka, og med ett har tre kvarter allerede passert – via både vestkystsk funk («Preben Goes to Acapulco») og smørblid italodisco («Delorean Dynamite») – mens Terje og hans glisende banditter beveger seg sømløst i takt med sollyset mot gradvis mer dansbare horisonter.

I likhet med It’s Album Time, er det eneste hvileskjæret i festlighetene den flotte, men langt fra fantastiske balladen «Johnny & Mary» (som jeg mistenker er hovedårsaken til at Bryan Ferry er booket til årets festival), før supersnurrige «Alfonso Muskedunder» settes briljant til livs ved hjelp fra blant andre Jaga Jazzist-kaptein Lars Horntveth og storebror og Bigbang-trommis Olaf Olsen.

Da en folkemengde danser seg inn på Amfiscenen under avsluttende «Inspector Norse» iført samme lysende lenke som hovedkarakteren i mockumentaren med samme navn, blir det praktisk talt umulig å ikke kaste seg med i svansen og legge samtlige bekymringer på den mentale hylla. Du lever bare én gang, tross alt.

Kim Klev

Mer fra Øya