Japandroids - Hove, Teltscenen
Terningkast 4

Tomannsmagi

Det mest påfallende ved Japandroids er også deres største fordel som liveband.

Det de fleste sier når de skal beskrive det kanadiske garasjerockbandet Japandroids, er at selv om de kun er to bandmedlemmer høres de ut som fem. Én ting er at gitarist Brian King og trommis David Prowse klarer å levere et velfylt lydbilde på plate – på Teltscenen på Hove beviser de at de jaggu klarer det live også.

Når man har klart å legge av seg fascinasjonen over hvor mye lyd de to klarer å lage – eller i det minste fokusere på noe annet – er det følelsen av at noen tar et godt grep rundt hjerterota di og styrer deg som en stakkato dansende marionett som er mest påfallende. Som liveband er ikke Japandroids bare energiske og treffende – det ser i tillegg ut som de nyter hvert sekund mens de står på scenen, til tross for hektisk timeplan og ekstremt mange reisedøgn.

Entusiasmen og spillegleden er så stor at de innimellom kan bli overivrige og surre seg så langt inn i den dronete gutteklubbskogen at de mister publikum på veien. Man skal  ha hørt mye både på fjorårets Post-Nothing og resten av bandets materiale for å nyte hvert sekund av konserten, men det aller meste av settet er både fengslende og ladet. Gitarist Brian er selve musikken; han bruker hele kroppen for å presse maks ut av gitaren og gjøre flokken av unge, hoppende, moshpit-elskende fans foran scenen fornøyde.

Nivået Japandroids holder på låter som «Wet Hair», «Crazy/Forever» og «Heart Sweats» er magisk, og en tydelig vitnesbyrd om at duoen hadde fortjent et langt større oppmøte enn et tredjedels fylt telt. Når de er på sitt mest sjarmerende og intense og leverer allsangvennlige linjer som «must get to France, so we can French-kiss some French girls»  er det vanskelig å ikke bli sugd inn i virvelvinden vifta bandet har på scenen lager – og umulig å ikke bli betatt av det som må være verdens beste garasjerockduo.