Baroness - Sjøsiden, Øyafestivalen 2012
Terningkast 4

Transportetappen

Baroness’ konsert på Øyafestivalen er av typen som gjør festivaldagen din verken mer eller mindre minneverdig.

Baroness er en veldig riktig metallbooking til Øyafestivalen. Delvis fordi Georgia-bandet faller rett inn i bølgen av nye amerikanske sørstatsband som foredler skitten sludgemetall og kombinerer det med melodiøs hardrock – og kan dermed stå som et eksempel på metall for folk som egentlig ikke liker metall – og delvis fordi frontmann John Baizley ikke krever at det passive publikummet skal delta, i motsetning til Bring Me The Horizons Oli Sykes.

For å trekke sammenligningen med fjorårets Bring Me The Horizon-konsert videreså viser det seg også i år at lyden på Sjøsiden-scenen ikke er som skapt for band i det hardere sjiktet. Lydnivået er stort sett for snilt – på samme måte som hvis brutal bassføring uteblir fra live klubbmusikk eller mangel på øreskjærende gitarstøy på en Dinosaur Jr.-konsert.

Baroness på Øyafestivalen 2012. Foto: Tom Øverlie, NRK P3.
Baroness på Øyafestivalen 2012. Foto: Tom Øverlie, NRK P3.

Men Baizley og Co. har låtmateriale og giv i bunn som gjør konserten tilfredsstillende: “March To The Sea”, “Take My Bones Away” og “Cocainium”fra bandets ypperlige dobbelalbum av året, Yellow & Green, mens progressive “Swollen & Halo” er et tidlig konserthøydepunkt.

Likevel er det enkelt å henfalle til å kun være tilstede under konserten. Det er når Baroness avslutningsvis beveger seg innom knallharde “The Sweetest Curse” og det psykedeliske albumhøydepunktet fra The Red Album, “Isak”, at interessen slår inn for alvor. Mens selv da er det for sent til unngå et dette kun blir en transportetappe i festivalprogrammet å regne – mer spennende er håpet om Frank Ocean-konserten som aldri skal bli noe av.

Kim Klev