Iblant kan man føle seg som man er mutters alene i verden. Sånn føler jeg meg i hvert fall litt i sammenheng med Lykke Lis årsferske deppeplate I Never Learn. Der både venner og kolleger synes svenskens tredje fullengder er hennes mest utvilsomt mest hudløse, sliter jeg selv med å kjenne på noen nevneverdige følelser når jeg lytter til den. «Love Me Like I’m Not Made of Stone» heter det ene sporet, men for meg fremstår hun faktisk like ugjennomtrengelig som granitt – velprodusert og vakkert som det enn måte låte.
Les vårt esklusive intervju: – Turnélivet koster alt
Men kanskje kommer man tettere på Lykke Li hvis hun befinner seg i levende live kun noen få meter unna? Slottsfjellkonserten åpner i hvert fall særdeles flott med tittelsporet – ikke bare takket være hennes bunnsolide, karakteristisk nasale vokalprestasjon, men også hennes tallrike og mektige band, inkludert fast produsent og trommeslager Björn Yttling. Samtlige er kledd i sort fra topp til tå og tilsynelatende mer klare for en gravferd enn en konsert.
Både 28-åringen og hennes musiserende kistebærere er virkelig i slaget i kveld, hengende med leppa til tross: Smellvakre «Jerome» fra forgjengeren Wounded Rhymes er minst like bra i livetapning – og et selvskrevet tidlig høydepunkt – mens paukejammeret på «No Rest for the Wicked» beviser at målet ikke nødvendigvis fremføre naturtro kopier av studioinnspillingene, selv om de spiller stramt nok til å kunne gjøre det.
Likevel er seansen for innadvendt til å ta munn og mæle fra et – tilsynelatende! – temmelig bedugget festivalpublikum. Her bør kanskje arrangørene ta mesteparten av støyten: Kun fordi Lykke Li bærer på flere av faktene som preger en internasjonal popstjerne (og headliner-kandidat), bør man ikke ta for gitt at hun egentlig aldri har vært den fryktelig feststemte typen – og i stadig mindre grad siden albumdebuten Youth Novels. Småpjattet sitter mildt sagt løst, og truer med å stjele fokuset fra musikken. Enn så lenge.
«Gunshot» er det soleklart mest umiddelbare øyeblikket på I Never Learn, hvorpå den leder an konsertens hakket mer tilgjengelige andre halvdel. Riktignok er det først tre kvarter uti, med «I Follow Rivers» – en av de bedre låtene fra nabolandet det siste tiåret – at majoriteten av de betalende gjestene på Slottsfjellet virker interessert i hva huleste som foregår på scenen. De vet ikke hva de har gått glipp av.
Etter fortreffelige «Get Some» ender konserten abrupt og fremkaller et indre «Var det alt!?» – før man får tittet på klokka og innser at, joda, en utmerket klokketime har faktisk passert. Et rent og skjært klaps på kjakene til dem som noen sinne har funnet på å spørre: «Hvorfor ser du så sur ut, ‘a?»
Kim Klev
