Av og til lengter jeg merkelig nok tilbake til 1998, da jeg var tolv år og kjedet meg masse. Jeg kjedet meg på skolen, ble rastløs av å være på fotballtrening, og visste ikke hvordan jeg skulle få helga til å gå fort nok over i en ny uke – en ny uke med massevis av dødtid.
Honningbarnas andrealbum Verden Er Enkel åpner med kraftsalven «Dødtid», som omhandler nettopp det å kjede seg som ung og rastløs, fram til man forstår at man må ta hverdagen i egne hender om noe skal skje. Rent musikalsk har også Honningbarna tatt noen offensive grep siden det bejublede, men nokså streite debutalbumet La Alarmene Gå. Stort sett er materialet tyngre, langt mer fokusert og ikke minst har riff-tyveriene til sørlandsguttene blitt smartere (les: kulere) enn på debuten. Det betyr mindre Ragarockers-nostalgi, selv om låter som «God jul, Jesus» og «Si Nei» er tatt rett ut i fra debutens noe utdaterte oppskriftsbok.
Honningbarna høres mye råere ut når de tyvlåner og leker seg med riff og ideer fra 2000-tallet. Store deler av refrengtemaet på «Velkommen Tilbake» er som snytt ut av den blodige nesen til kristenpunkerne i Silver sin undergrunns-hit «Personal Decay». Skamløst, men effektivt. Låten, som skriker seg innom både romfolk-debatten og 22. juli, har også fått plass til en cello-solo som flyter overraskende godt sammen med alt gitarøset. Enda mer lekent blir det når de på tittelsporet får med seg Silje Tombre fra Blood Command som lekekamerat – Edvard og Silje gjør det de kan best: skrike høyere og hardere en geiter, mens resten av bandet lander den til nå mest komplekse punkrock-låta Honningbarna har skrevet.
I oppkjøringen til albumslippet har det vært mye fokus på at svensken Pelle Gunnerfeldt har produsert plata, mest på grunn av hans erfaringer med The Hives og hardcore-legendene i Refused. Heldigvis har han ikke presset Honningbarna for mye i retning til disse – da det ville ha hørtes for trygt ut om de hadde helt mot The Hives og overambisiøst ut om han hadde presset unggutta mot Refused. Allikevel er hans nærvær lett å legge merke til, spesielt på to av albumets høydepunkter «Fuck Kunst (dans dans)» og «Offerdans». Begge låtene er så frampå og intense at det høres ut som de er spilt inn med Honningbarna hengende over studiomikrofonene. Pelles evne til å gjengi liveenergien til et av Norges beste liveband får meg til å tro at han har brukt de samme innstillingene her, som på oversette New Hopes, New Demonstrations av britiske The Ghost Of A Thousand – som fortsatt er hans beste produksjon prestasjon.
Verden Er Enkel runder av etter en drøy halvtime, noe jeg egentlig synes er akkurat for langt for et punkrock-album. På tross av et par dødpunkt som gjerne kunne blitt sløyfet, tvinger Honningbarnas frustrasjon og inderlighet likevel tiden til å fly.
Tete Lidbom
