Kvelertak - USF, Bergen
Terningkast 5

Tyngre, klarere, bedre

Det ble komplett suksess da Kvelertak startet norgesturneen sin i Bergen i går kveld.

Det aller meste talte for at Kvelertak skulle starte den hjemlige delen av turneen sin med et tordenbrak på den nye utgaven av USF Verftet i går. Med nok en solid plate i sine svarte dongeribaklommer har bandet flere låter å plukke av, og med konserter i Tyskland og England bak seg allerede burde også live-formen være stigende. Et superklart publikum – Kvelertaks største i Bergen så langt – var hvertfall parat til å hjelpe gruppen fra start til mål.

Til taktfaste og høye Kve-ler-tak-rop dukket de seks opp foran den store backdropen som viste det flotte John Baizley-tegnete coveret på Meir. To røde og brennende øyne lyste skummelt mot oss i mørket fra Erlends uglemaske, en slags moderne versjon av Bruce Dickinsons egyptiske ansiktsbekledning under Iron Maidens store turné midt på 80-tallet, før det hele braker løs med “Åpenbaring” og “Spring Fra Livet” fra siste albumet.

Kvelertak eksploderte, publikum responderte, og dermed ble listen lagt skyhøyt for den neste timen. Tidligere har problemet til Kvelertak i liveversjon vært at detaljene og helheten ofte har forsvunnet i dårlig lyd og et overivrig band. Den tiden er tydeligvis over. Det er godt mulig det var det supermoderne lydanlegget og den gode akustiske utformingen til helt nye USF som gjorde at lyden var krystallklar og riktig, men også karene på scenen virket å ha vokst både som musikere og som band de siste månedene.

Foto: Christian Misje.
Foto: Christian Misje.

Les: Med Kvelertak på musikkpressen.

Det handler fremdeles om fullt og helt rockeangrep, men det høres tyngre og mer profesjonelt ut i forhold til tidligere. Lekenheten er også større enn jeg kan huske fra de mange konsertene jeg har sett Kvelertak spille. Gitaristene Vidar Landa og Maciek Ofstad dro med bassist Marvin Nygaard på triksing med instrumentene, frivillig posering, og noen supertunge breakdowns, mens vokalist Erlend Hjelvik helt tydelig har blitt bedre til å synge. Både koreografi og evner er minst ett hakk opp.

Samtidig som lyden var klar og stadionriffene store viste også Kvelertak at de fremdeles til tider lager knallhard rock på grensen til black metal. Superfengende melodi og skingrende metal, gjerne i en og samme låt, er det som har betegnet bandet, og som har skapt dem en særegen lyd i rocken. Det skorter ikke på det harde i 2013 heller. Black metal-bajasen Hoest fra Taake gjestet på “Ulvetid” og “Nekrokosmos” dirret raskt, vakkert og bastant inn i ørene.

Likevel var det de mest allsangvennlige og melodiøse låtene som begeistret publikum mest. Kropper fløy rundt i lokalet på eldre kjenninger som “Mjød” og “Fossegrim”, mens nye favoritter som “Bruane Brenn” og “Kvelertak” var hakket bedre enn på plate. Noe som er godt gjort. Favorittøyeblikket mitt kom på “Evig Vandrar”. Et av Kvelertaks mest melodiøse øyeblikk, og en låt som fungerte perfekt live. Et nytt anthem. Kvelertaks “Paradise City”. Umulig å ikke synge med på.

Foto: Christian Misje.
Foto: Christian Misje.

Les: På Kvelertak-konsert i Berlin.

Kvelertak var som alltid en energibombe. Denne gang også med god lyd og nyvunnet selvtillit. Da “Utrydd Dei Svake” avsluttet konserten etter en drøy time, med Maciek iført solbriller som en ekte stadionrocker (lignet han plutselig litt på en ung Eric Bloom fra Kvelertak-favorittene i Blue Öyster Cult?) var det bare å anerkjennende medgi at Kvelertak har blitt enda bedre på alt. Stemningen i salen kunne nok med litt ekstra galskap rullet terningen helt til seks, men la oss spare det til neste gang.

Totto Mjelde