Toro Y Moi - Anything In Return
Terningkast 4

Ufokusert moro

Elektro-wunderkind gir seg r&b-en i vold på et tredjealbum som har enkeltlåtene, men burde ha vært klippet ned.

Det var lett å hoppe elegant over Toro Y Mois debutalbum Causers Of This da det kom for et par år siden fordi det uheldigvis havnet i den stigmatiserende sjangersekken chillwave. Heldigvis har både bruken av dette begrepet og mange av de bandene som var forbundet med det utvidet horisontene sine, og den Toro Y Moi vi har med å gjøre i 2013 er nå snarere plassert et sted mellom disco og r&b, etter å ha vært innom mye rart i mellomtiden (et personlig høydepunkt er hans psykedeliaflørt “Dead Pontoon” fra fjorårets June 2009).

Å fungere som både produsent, låtskriver og utøver er noen ganger en vanskelig sjonglering, og Anything In Return får føle på både gode og dårlige prioriteringer i så måte. Dette er først og fremst produsentens plate, med nittitallets chillout og åttitallsdisco som fortøyningsbøyer: på sitt mest flashy og oppstemte virker det som verdens beste miks, som på albumhøydepunktet “Never Matter”, som er den låten Justin Timberlake egentlig burde hatt som comeback-singel. Men gjennom hele midtpartiet av albumet blir det nedpå og matt. Det er spesielt her man tar seg i å savne låtskriveren Chaz Bundick; låtene flyter over i hverandre og har få knagger å feste seg ved.

Singelen “So Many Details” viser også til dels dette. Produksjonen er vakkert minutiøs, men melodiene holder ikke låten sammen, og den flyter ut i det relativt ubemerkelsesverdige. Det samme gjelder den Gold Panda-aktige “Rose Quartz”, “Cola” og “Grown Up Calls” – låter som bare er og ikke gir. Det må også sies at Bundick ikke er noen voldsomt identitetssterk vokalist, noe som ytterligere forsterker at når Anything In Return glir ut av fokus, er det vanskelig å finne tilbake.

Da er saken en annen med “Studies”, tidligere nevnte “Never Matter”, “How It’s Wrong” og singelen “Say That”, der spesielt sistnevnte viser hvor bra dette albumet kunne ha vært med et par andre prioriteringer. Anything In Return kunne godt vært et kvarter kortere, og med strammere regi kunne det vært et mesterstykke. Til syvende og sist står det likevel kun til godkjent.

Jørgen Hegstad