Ett år tok det. Fra den første Gallows-plata med ny lineup kom ut i 2012, til jeg faktisk hørte på den. Dels på grunn av et par slappe smakebiter i forkant, ddels på grunn av en klein, übermacho tale nyvokalist Wade McNeil holdt i forkant av konserten på Groezrock samme år. Da jeg til slutt hørte Gallows (2012) i sin helhet var jeg imidlertid overbevist. Gallows overlever fint uten Frank Carter, tenkte jeg. Nå er jeg ikke så sikker lenger.
La det være sagt med en gang. Watford-kvartetten topper aldri 2009s Grey Britain. Ikke bare er det en moderne hardcore-klassiker, det er også resultatet av fem sinte unge menns misantropiske verdenssyn, manifestert til en av de beste punkutgivelsene noen gang. Nå har heller Gallows aldri prøvd å kopiere tidligere bragder. De er et band som alltid ser fremover, selv om MacNeils debut befant seg i den tryggere delen av den melodiske hardcoren. Desolation Sounds er derimot en mer eksperimentell affære, som gir oss alt fra brutal hardcore og FM-rock til drømmepop.
Først smakebit fikk vi allerede i fjor sommer. Platas klart beste spor, «Chains». Det så lovende ut for sultne hardcore-fans. En mørk, massiv og brutal seanse, som åpner med et atmosfærisk og dystert kvinnekor, før MacNeil vræler «Don´t need no violent summer» foran en vegg av gitarer. Låta er et perfekt eksempel på meloditeften den tidligere Alexisonfire-gitaristen tilførte britene da han overtok for Frank Carter, og evnen bandet har til å mikse det vakre med det stygge. Joda, de mistet Carters fandeninvolske og nærmest besatte primalskrik, men fikk også tilført en ny dimensjon i form av nydelige melodier fra kanadieren. Men det er også her det skorter på deler av Desolation Sounds. For når «hooksa» ikke er sterke nok, sitter vi igjen med et høyst ordinært hardcore-band uten det ekstreme elementet Frank Carter la inn i miksen.
Det skjer flere ganger på Watford-kvartettens fjerde utgivelse. Som på «93/93», som i beste fall er en «filler». Og hvor er riffene? Gallows var jo bandet som inspirerte horder av hardcore-gitarister med sin rock&roll-flørtende riffing på «Orchestra of Wolves» og «Grey Britain» – også på mer tradisjonelle «Gallows» viste Laurent Barnard at han er en riffleverandør i verdensklasse. Er det savnet av gitarist Stephen Carter som gjør seg til kjenne?
Det er uansett lyden av et band som spriker i flere retninger og ikke helt vet hvor de vil. Skal de appellere til massene? Holde seg til hardcore-røttene? Eller gå helt nye veier? Man kan gjøre alt dette å komme unna med det, bare låtmaterialet er sterkt nok. Det er det ikke. Flere av låtene mangler det lille ekstra, det riffet du husker, den melodien som fester seg, tekstlinja som berører. Javisst, er det forfriskende å høre Wade MacNeil kanalisere sin indre Josh Homme på verset til tittelkuttet, og både misantropiske «Leather Crown» og albumåpner «Mystic Death» er fine hardcorelåter som bør appellere til kjernen. Men de er bare det: fine, og fort glemt.
Barnard & Co har sagt i intervjuer at de endelig har kunnet lage albumet de alltid har hatt lyst til å lage. Derfor stusser jeg litt over «radiofrieriet» «Bonfire Season» som er allsangvennlig arenarock som skapt for FM-båndet. Fin låt, for all del, men et litt merksnodig innslag hos et band som i sin tid harselerte med samtlige band på Warped Tour for akkurat det samme.
Der Gallows før hadde noe farlig, spennende og ubestemmelig over seg er kvartetten anno 2015 i ferd med å bli hardcorens Foo Fighters. Ironisk nok, har mannen som i sin tid sluttet for han ville lage nettopp stadionrock, lansert Gallows-light i form av Frank Carter & The Rattlesnakes. De slipper EP i mai og Carter & Co kan fort komme til å rekruttere noen desorienterte Gallows-fans på veien.
Jørn Kaarstad
