Rihanna - Telenor Arena, Bærum
Terningkast 4

Ujevn revansj

Rihanna viser både sterke og svake sider på “skandale-turnéens” første stopp i Norge.

Hun har visst latt publikum vente i alt 41 timer før hun har kommet på scenen i løpet av sin pågående turné, Rihanna. Østlandspublikummet er dermed blant de heldigste, når verdensstjernen går på scenen i Bærum “bare” tre kvarter etter planlagt tid. Utenfor er sommerkvelden blant de varmeste så langt. Inne er det enda varmere, men med en gang Rihanna viser seg på scenen later publikum til å være ekstremt klare for fest med en av våre største nåværende popstjerner.

Balladen “Mother Mary” begynner med Rihanna sittende på kne, kledt i svart. Øyeblikket kunne vært mektig, men 25-åringen synger ikke så bra som situasjonen krever, og åpningen er mer enn noe annet anonym. Åpningen følges av “Phresh Out The Runway”, “Birtday Cake” og “Talk That Talk”. Samtlige med mer energi, men uten magi. Vi får se både klumsete dansetrinn og en etterhvert velkjent vulgær popstjerne i konsertens første akt.

Popkonserter i stadionformat må nødvendigvis være mye show. Dansere, videoinnstallasjoner, flammer og lasere hører med – men når elementene overkjører det konserten egentlig dreier seg om, har noen dratt det for langt. Tidvis er dette tilfellet med Rihannas første konsert i Norge i år. Produksjonen blir innimellom for anmassende med to ivrige rocke-gitarister, et virrvarr av bass- og lydeffekter og et par tilfeller der det monumentale blir for brautende og vulgært.

Etter en lite lovende førsteakt, går det heldigvis oppover jo lengre ut i konserten vi kommer. Men det går sakte; andre akt innledes med smakebiter fra den reggae-orienterte delen av Rihanna-katalogens tegn (“You Da One”, “Man Down” “No Love Allowed”), og blir aldri mer enn halvgod. Det er lite entusiasme å spore – ikke før sistnevnte låt glir frekt over i “Rude Boy”. Monsterhiten løfter stemningen, og poengterer det som blir tydelig flere ganger i løpet av kvelden: Rihannas sterkeste kort, også live, er de ofte uimotståelig fengende låtene hennes. Selv om hun bruker playback på de vanskeligste partiene og fremdeles har problemer med livesyngingen innimellom, gjør låtene i seg selv det verdt å møte opp.

Til tross for at Rihanna både roper “Oslo” flere ganger og ber folk rope hva hun heter før hun drar i gang “What’s My Name” føles konserten en god stund som plankekjøring. Gjennombruddslåten “Umbrella” fungerer riktignok bra, og under “Rockstar 101” ser en utagerende popstjerne for første gang ut til å ha det gøy på sin egen konsert.

Rihanna gjør, som stadig flere av stjernene særlig innen den urbane delen av popen, korte versjoner av mange låter. Det gjør showet unødvendig hektisk, og en god del av låtene på setlisten (for eksempel “All Of The Lights” og “Loveeeeeee Song”) kunne vært droppet, slik at spor som “Love The Way You Lie”, hvor hun faktisk overbeviser, kunne vært gjort i skikkelige versjoner.

Rihanna sparer sine største partyhits til slutten av showet. “We Found Love”, “S&M” og “Only Girl (In The World) gir oss lasershow og massiv energi – og publikum har fått festen de kom for. Energien tar nok et hakk opp under “Where Have You Been”, som tilsynelatende også er avslutningslåta. Det må mye klapping og hyling til før artisten nok en gang viser seg på scenen.

Den såre, dempede versjonen av “Stay” hun returnerer med er overraskende fin og minneverdig – og kveldens største smarttelefon-øyeblikk. Rihanna, som utover i konserten har glimtet til med stadig hyppigere øyeblikk av entusiasme, virker nå ektefølt. Når hun så takker de norske produsentene Stargate, sier hun skylder Norge for mye av suksessen hun har opplevd og gjør en strålende versjon av “Diamonds” viser hun for alvor at hun hadde fortjent å selge Telenor Arena helt ut. Bare synd det ikke kom frem tidligere.

Trine Aandahl

Bilder fra konserten

Se alle bildene stort i vårt bildegalleri!