-
Terningkast

Ungdommens råskap

Sonic Youth, Enga Øyafestivalens yngste gamlinger i godt, kompromissløst lune. Idet “100%” dundret utover Enga som første låt ut, utbrøt en opprømt anmelderkollega: “Tenk om de spiller hele Dirty!”. Så fulgte “The Sprawl”, og alle preferanser i retning konseptualitet forduftet. Under kveldens Øya-konsert konsentrerte Sonic Youth seg enkelt og greit om å levere noen av […]

Sonic Youth, Enga

terning51.jpg

Sonic Youth, Øyafestivalen 2008. Foto: Kim Erlandsen, NRK

Øyafestivalens yngste gamlinger i godt, kompromissløst lune.

Idet “100%” dundret utover Enga som første låt ut, utbrøt en opprømt anmelderkollega: “Tenk om de spiller hele Dirty!”. Så fulgte “The Sprawl”, og alle preferanser i retning konseptualitet forduftet. Under kveldens Øya-konsert konsentrerte Sonic Youth seg enkelt og greit om å levere noen av de mest inspirerte øyeblikkene i katalogen sin, med særlig vekt på Daydream Nation, et av åttitallets udiskutabelt viktigste album og fortsatt en fryd å lytte til, 20 år seinere.

Thurston Moore, Lee Ranaldo og Kim Gordon lener seg imidlertid ikke på nostalgi. Det er snarere et utfordrende og høyst relevant band som får publikum til å gå bananas gjennom den drøye timen de spiller. Visjonæren Moore, den milde klippen Ranaldo og Kim Gordon, et av verdenshistoriens tøffeste mennesker, uansett sted og tid, er alle uunnværlige elementer i Sonic Youth-lyden, mens trommis Steve Shelley og bassist Marc Ibold besørger tett og nødvendig struktur i dypet av lydbildet særlig Moore herjer hemningsløst med.

Høydepunkter blir en høyst individuell sak i dette tilfellet, men jeg lander på konsertens midtparti, med “The Wonder” som smelter over i “Hyperstation”, etterfulgt av “Drunken Butterfly” og “Hey Joni”. Og bare så det er sagt: Ingen i verden kan synge “I love you” og i samme grad som Kim Gordon få det til å høres ut som en trussel. Verdt billetten alene, den dama.

Marius Asp

Flere bilder fra konserten:

LES: Ingen stillhet med Original Silence.