Ut i Kanyes hage

Mannen gliser på sitt syvende album.

pablo

Jeg liker sinte Kanye. Alvorstunge og sure Kanye. På to og et halvt år gamle Yeezus er han illsint og konsentrert, en forlengelse av dystre og eventyraktige My Dark Twisted Fantasy. Men samtidig har savnet etter den “gamle Kanye” duret jevnt og trutt i takt med det grandiose, nesten-industrielle materialet han har tilbudt i en årrekke.

Sist vi hørte en mer ydmyk (så langt det er mulig å kalle eksentrikeren det) versjon av artisten (i albumformat) var med Graduation i 2007. Ikke at det nødvendigvis betyr at Kanye lager viktigere musikk når han er mer nedpå. Det er bare hyggeligere og mer tilgjengelig. Rosa piqueskjorter og speeda soulsamples som fundament, liksom.

Jeg liker glade Kanye bedre. Joda, verdien i å feede egoet og å ha en kunstnerisk tilnærming til det aller meste gir resultater i form av blant annet tjekkiske ballerinaer på scenen, hobo-chic kleskolleksjoner og viktigst: Beinhårde kutt.

Lenge varslede The Life of Pablo er fet fordi han leker med sine tidligere uttrykk med et smil på lur. Platen er, som Kanye selv, mangefasettert. En moderne versjon av Kanye i startsgropen, om du vil. “I miss the old Kanye / straight from the go Kanye / chop up the soul Kanye”, sier han litt syrlig og referer til fans i acapella-sporet “I Love Kanye”. Det er jo sant. Mange har lengtet etter Kanye anno midt på 2000-tallet.

Autotune-bruken peker mot 808s & Heartbreak, gospel-aspektet og beats peker i retning de første åndsverkene, overdådigheten nikker mot Yeezus og MDTF. Han bruker jo seg selv som et referanseverk på The Life of Pablo, men nå er han flankert av en bråte sluggere som Rihanna, The Weeknd, Frank Ocean, Madlib, André 3000, Chance The Rapper og The-Dream på vokal og produksjon, og listen fortsetter.

PS: Albumet er Tidal-eksklusivt. For dere som har et abonnement, lytt til The Life of Pablo her:

Albumet teller atten spor, og det finnes mye nakkegyngende snadder her. Gospel-flørtende “Ultralight Beam” flettes flott inn i undertegnedes favoritt, herlige “Father Stretch My Hands pt. 1” (som er minst to minutter for kort). “Pt. 2” byr på sint, traptungt materie, før albumaktuelle Rihanna gjester “Famous”. “Feedback” er bister elektronisk, før pianodigg leveres over spoken word på “Low Lights”.

Til tross for en del korte låter på platen, er det en lang affære. Kanye må finne tid til å gå gjennom katalogen sin for å tilby det i en ny innpakning, vet du. “Highlights” med Young Thug har et koselig driv, men “Freestyle 4” høres mer ut som en outtake som med hell kunne ha blitt kuttet ut. Repetative synthdrag og vokalharmonier gjelder på “Waves”, og minimalismen får plass på “FML” med narkoballadegeneral The Weeknd. Sexentriker og norgesaktuelle Ty Dolla Sign leverer en vibbete sak på “Real Friends”, og vår egen Cashmere Cat har fingret lavmælte “Wolves”. Det er artig at Kanye finner plass til telefonsamtalen mellom Max B og French Montana fra tiden da albumet skulle hete Waves i “Silver Surfer Intermission”.

Breakbeat-lekne “30 Hours” handler om samlivsbrudd, og sjelfulle (takk til Madlib) og selvforklarende “No More Parties In LA” med Kendrick Lamar er strålende. På råneverdige “Facts” (Charlie Heat Version) kanaliserer han sinnet mot Nike, og albumet runder av med deephouse-fete “Fade”.

Jeg liker overskudd-Kanye som serverer oss kaotisk og varm energi. Kanye preiker om livserfaringer og sper på med skjitprat på The Life of Pablo: om det å være en kjendis og travel mann, sin egen verdensanskuelse, religiøsitet og dømmekraft, sleivete kommentarer til høyre og venstre. Låtene er friske og tidvis veldig bra, med unntak. Det er lave skuldre – det føles sånn, i alle fall. Ikke misforstå: Skryting gjelder naturligvis fortsatt for rapverdenens aller største stjerne. Narsissismen er og kommer alltid til å være Kanyes viktigste drivkraft. Det er bare så kult når gliset hans er på plass.

Ali Soufi