MGMT - MGMT
Terningkast 3

Uten ledelse

Eksperimentering for eksperimenteringens egen skyld er ikke god nok grunn til å gi ut resultatet.

Det finnes flere potensielle forventinger til MGMTs tredjealbum. Den minst fruktbare er troen på at de skal gjenta singelsuksessene fra Oracular Spectacular – omtrent som å skulle håpe på en ny “Heartbeats” på The Knifes Shaking The Habitual. En annen er å skulle satse på at de skulle gjenta Congratulations’ muntre, veivende psykedelia. En tredje er at de fornekter alle merkelapper i sin uhemmede kreativitet. En fjerde er selvfølgelig å bare anta at de er et par trassige jævler, og jeg luter mot å tro det siste når jeg nå jobber meg gjennom MGMT.

De beste låtene Andrew VanWyngarden og Benjamin Goldwasser har laget er “It’s Working” og “Flash Delirium”. Begge er å finne på Congratulations, som etter min mening er blant 2010-tallets mest oversette utgivelser. Riktig nok uten 40 millioner visninger på YouTube, men med en nerve og en smartness som langt forbigår både “Kids” og “Time To Pretend”, selv om disse naturligvis hadde langt større gjennomslag. På de førstnevnte låtene, og på hele albumet de er hentet fra, viste duoen seg som sanne virtuoser: Det låt pussig, men vanvittig fengende. Det var godt uttenkt, men aldri kynisk. Snål psykedelisk pop med store hooks, altså.

Man skal ikke langt uti “Cool Song No. 2” for å skjønne at dadaismen de flørtet med i 2010 ikke akkurat har sluppet taket, og jeg kan også tøye meg langt i entusiasme for eksperimentering; The Flaming Lips har gjort dette omtrent uten feilsteg i over 20 år. Det er imidlertid noe substansløst over MGMTs håndtering av denne kreative friheten, og da hjelper det ikke at de også bruker Dave Fridmann (Tame Impala, Mercury Rev) som produsent – noe som både forsterker båndene til Flaming Lips og legger relativt kraftige føringer for hvordan resultatet har blitt.

Singelen “Your Life Is A Lie” er for så vidt underholdende, men den utmerker seg ikke spesielt i MGMT-diskografien. Jeg nevnte eksperimentering, men man må ikke tro at dét i seg selv er effektivt nok til å gjøre produktet interessant. I motsetning til Congratulations er all puslingen her tilsynelatende retningsløs og gjort fordi det kan gjøres. Da sitter man igjen med møddinger som “I Love You Too, Death”, “A Good Sadness” og “An Orphan Of Fortune”, som hverken føles spennende eller modige, samt halvhjertede publikumsfrierier som coverlåten “Introspection” og banale “Plenty Of Girls In The Sea”. Det mest tydelige tegnet på at noe er galt er likevel “Mystery Disease”, som høres ut som en svært svak utgave av Tame Impala.

De få lyspunktene her er “Astro-Mancy”, som delvis lykkes med sin romferdsstemning, og åpningslåten “Alien Days”, som er alene om å stå til fullstendig godkjent. Den høres ut som en blanding av XTCs “Dear God” og Mercury Rev – og dét er forsåvidt en retning jeg kunne tenkt meg å høre mer av. Ellers er dette et usedvanlig skuffende stykke musikk fra et band som hadde all verdens godvilje – eller i det minste min – etter Congratulations. Nå må de virkelig gjøre noe nytt dersom jeg skal gidde å være med én runde til.

Jørgen Hegstad