TNP-vokalist Jack Barnett sa tidligere i år til NME at «most people don’t like good music so there’s no point trying to do something for them», noe man ikke har problemer å høre på Hovefestivalen denne kvelden. Med en besetning på to tromboner, vibrafon, xylofon, trommer samt to stykker på el-perkusjon, er dette festivalens mest utradisjonelle konsert allerede på instrumentnivå.
Foran et førtitalls publikummere starter de showet med panorerende lyder av motorsykkelbrumming, der de går over til høydepunktet fra fjorårets kritikerroste Hidden, «We Want War» – komplett med samplet englekor, blytung patos, afrikanskinspirert perkusjon og Barnetts repetitive lyrikk. Den nær åtteminutter lange låten setter stemningen; det er høytidelige, gravalvorlige saker britene leverer.
Det tar en god stund før bandet i det hele tatt enser publikum. Låtene starter og stopper uten at bandet viser interesse for omgivelsene, de tar seg god tid til småprat innad i pausene, og for de som ikke har hørt så mye på Hidden, som utgjør brorparten av settet, blir «White Chords», «Infinity Ytinifni» og «Costume» også vanskelig å skille fra hverandre i det som mer og mer føles som en seanse – dominert av perkusjon og xylofon, med små og velkomne innslag av dyptgående blåsere. Samtidig som det føles friskt, er det allikevel vanskelig å føle tilhørighet. Beckett mer hveser enn synger ved og i mikrofonen, resten av bandet er plassert i en halvsirkel rundt ham snarere enn ut i lokalet, og man får en ubehagelig følelse av å trenge seg på en bandøving. These New Puritans’ aversjon mot å tilgjengeliggjøre materialet sitt viser seg også i måten de har bygget opp settet på – de mest medrivende øyeblikkene samles i midten («Drum Courts – Where Corals Lie» og «Attack Music) , og man kunne trenge en av disse vitaminpillene mot slutten av settet, som nærmest fisler ut i intet når de spiller en avkortet versjon av «5» og går av uten å vente på applaus.
De som fikk mest ut av konserten er svorne fans av messianiske frontfigurer som Thom Yorke, Mark E Smith og Scott Walker, her manifestert ved et par-tre eldre publikummere som nå og da går bort og nikker anerkjennende til hverandre. Den gjengse tilhører stiller seg uforstående idét folkemengden blir glisnere og glisnere, og selv føler jeg meg et sted i midten – sinnsstemningen varierer fra fullstendig henført til helt matt, og det er helt klart den konserten jeg har hatt vanskeligst for å forholde meg til på en god stund. Allikevel: Der de på album blir mer dynamiske og tillater seg flere instrumentelle krydre, føles låtene her (spesielt nevnte «We Want War») uforedlet og tatt lett på. Kimen av genialitet glipper taket i all monotonien og kommunikasjonsmangelen, og sluttinntrykket blir derfor at man føler seg snytt for noe som kunne vært årets viktigste festivalopplevelse.
Jørgen Hegstad
